Smaken av sommer

Drømmen om La "Merica"

Dette er en liten  perle av et museum. Ikke lett å få øye på bak en høy mur og en grønn dør. Bare denne lille plaketten vitner om at her finnes historien(e) om de ca. 5 mill. italienerne som på slutten av 1800 / begynnelsen av 1900 tallet forlot Italia i håp om å skape en bedre fremtid for seg og sine, først og fremst i Amerika, Canada, Australia og Brasil. De fleste emigrantene kom fra Sør-Italia, inklusiv Sicilia.

Jeg tror bygningen må ha vært en liten kirke, den er hvit og rundt, og ikke mange museer har et slikt tak:

All teksten er på italiensk, men bildene taler for seg. Bildene er sterke, og de ligner til forveksling de vi
kjenner fra vår egen historie.
















En av grunnene til at dette museet gjorde inntrykk på meg nå, var den første italienske novellen (med engelsk oversettelse) jeg leste. Den handler om en gruppe mennesker som etter å ha solgt alt de eide, har pakket sammen de få eiendelene de har igjen, og betalt store penger til en person som har lovet å bringe dem over havet til La "Merica". I elleve døgn holder de ut trangboddhet, dårlige sanitære forhold og sjøsyke, før de endelig blir satt i land med beskjed om at de er fremme i det forjettede land.

Historien sier ingenting om hvordan de reagerer, eller hva som skjer med dem, når de oppdager at de istedenfor La "Merica" har havnet på Sicilia.

Jean Dubuffet

- et ukjent navn for meg, men så er jeg heller ingen kunstkjenner. Jeg liker imidlertid kunstutstillinger, og banneret utenfor L.U.C.C.A (Lucca Center of Contemporary Art) fanget min interesse da jeg ruslet forbi.

Her er noe av det jeg så:

Og barnetegningene henger der fortsatt:

På vandringen videre fant jeg denne på en vegg - en lokal kommende kunstner?

Ikke italiensk frokost

For mange italienere består frokost av en kopp espresso eller cappuccino og et wienerbrød, gjerne inntatt stående ved disken i en bar.

Etter å ha spist to store måltider hver dag i en uke, med mye vin, kjenner jeg behov for å trappe litt ned - i hvert fall på maten.

Så for tiden består min frokost av frukt og yoghurt inntatt stående i vinduskarmen mens jeg følger med på at piazzaen forbereder seg på en ny dag.

I wish, I wish...

Nærbilde av St. Michael på toppen av kirken San Michele. Den første historien jeg leste i "Secret Tuscany" handlet nettopp om ham. 

I sin venstre hånd holder han en ring som, sies det, reflekterer sollyset i øynene til den som står foran Banca Commerciale på Piazza San Michele ved tolvtiden om formiddagen. Legenden sier at den som ser dette lyset, og ønsker seg noe, skal få ønsket oppfylt.

Jeg har prøvd, jeg sto der lenge og vel - uten at noe skjedde.

Kanskje du er heldigere?

Roma Termini

Jeg tar et lite skritt tilbake. Før jeg satte meg på toget mot Lucca, måtte jeg overnatte i Roma. Hotellet lå bare noen minutters gange fra hovedjernbanestasjonen, Roma Termini, og om kvelden gikk jeg opp ruten for å være sikker på at jeg fant veien morgenen etter.

Mat måtte jeg også ha, og siden hotellet ikke hadde restaurant, ble det middag på jernbanestasjonen: Penne i tomatsaus (arrabiata, dvs. sterk), olivenbrød, noen gode ostebiter - og en liten flaske rødvin. Godt smakte det der jeg satt alene og betraktet menneskestrømmen ut og inn av hovedinngangen. Det er alltid litt spennende å være på reisefot alene, spesielt når reisen går med tog, men jeg følte jeg hadde så god kontroll som jeg kunne.

Jeg hadde god tid, og brukte en del av den i den store, innholdsrike bokhandelen. Her fant jeg et par novellesamlinger på italiensk med parallelle oversettelse til engelsk. Helt topp for meg, jeg skal jo studere litt mens jeg er her. Jeg kom også over en liten bok med tittelen "Secret Tuscany - walking off the beaten track".

Jeg var tidlig ute den dagen jeg skulle reise. Billetten min sa Pisa Centrale, og da tiden for min avgang kom uten at noe tog til  Pisa Centrale viste på tavlen over avganger, kjente jeg at pulsen økte. Ikke var det lett å finne noen og spørre, og da jeg endelig gjorde det, forsto jeg ikke hva de sa. Noen dype åndedrag, så et blikk på tavlen igjen. Kanskje det er toget til Genoa jeg skal med? Det er i hvert fall i riktig retning. Spor nummer 20, jeg haster av gårde. Og blir tilsnakket av en ung dame, som bekrefter at dette er riktig tog, geleider meg til riktig vogn og sitteplass, og lemper bagasjen min ombord. Mot litt tips naturligvis. Etter å ha sjekket med en annen  passasjer at vi har samme tognummer på billetten, synker jeg ned i setet, klar for å nyte de ca. tre timene mellom Roma og Pisa. Lokaltoget til Lucca er jeg ikke bekymret for.    

'Hjem' til Lucca

Jeg har vært en uke på reise i Sør-Italia: Sorrento, Amalfi, Positano, Capri og Pompei, og en snartur innom Roma. En fin tur med flotte opplevelser. Men på flyplassen i Roma tok jeg farvel med reisefølget mitt, de reiste hjem til Stavanger, jeg reiste 'hjem' til Lucca.

Nå er jeg på plass i leiligheten på Anfiteatro hvor jeg bodde høsten 2009, og her skal jeg være i nesten tre uker - for bl.a. å finne den gode Italia-følelsen. Uken som turist ble for hektisk for det. De første dagene har jeg hatt behov for å ta det helt med ro. Etter en tur på muren, det var det første jeg måtte gjøre, har jeg ruslet omkring i gatene som etterhvert er ganske så kjente. Noen endringer i bybildet har jeg registrert. Forretningen med fint kjøkkenutstyr på hjørnet er borte, og erstattet med et outlet for merkevarer. Den lille spesialforretningen for olje og fine såper like ved kirken, har gitt tapt. Det forundrer meg ikke, jeg så aldri noen kunder der. En stor bokhandel er kommet like i nærheten i Via Fillungo, noen lokaler er tomme og til utleie. Ellers ser det meste ut til å være uendret.

Etter en cappucino på Piazza Napoleone og en Prosecco (musserende vin) på Anfiteatro har jeg følelsen av å ha kommet 'hjem'.

Jeg har fotografert de flotte trærne som omkranser Piazza Napoleone i vakre høstfarger og strålende julepynt. Her kommer et bilde med trærne i vårskrud: