Utenfor muren

I morges hadde jeg et ærend på jernbanestasjonen, og på veien tilbake, valgte jeg å spasere utenfor muren. Det slo meg at jeg ikke har tatt bilder av muren fra utsiden, så det gjorde jeg nå. Byen ligger godt skjermet, som du ser:

Det fristet å prøve å gå barbent i gresset, men det var stort sett stikkende gresstuster, så skoene kom fort på igjen.

På dette bildet skimtes Duomo di San Martino mellom trærne. Jeg tror jeg fikk med noen mennesker som spaserer på muren også. Det er byens parkområde.

Jeg tar en runde på muren hver dag, det er godt å komme litt opp fra bygatene og nyte utsikten mot fjellene. Det tar meg ca. en time, hvis jeg da ikke setter meg på en benk eller to og nyter solen og tilværelsen. Det haster jo ikke med å komme hjem.

Dette er Porta San Pietro, en av seks porter som slipper trafikk og fotgjengere inn og ut av byen. Det er ikke så helt godt å se, men ut av porten kommer akkurat nå en av de små lokalbussene.

Eventyr og rim og regler

er en morsom måte å jobbe med språk på når man trenger avveksling fra glosepugging og grammatikk. Forleden brukte jeg lang tid i en bokhandel for å finne en bok å starte med. Jeg var eneste kunde, og ekspeditøren ga seg god tid til å forklare meg om rytmen og musikken i det italienske språk. Ikke skjønte jeg alt han sa, det viktigste var at han forsto hva jeg var på jakt etter. Så nå leser jeg:

"Storie" er eventyr. "Filanstrocche" er rim og regler.

Boken inneholder fine bilder som hjelper for å forstå teksten.

Her kommer et lite eksempel:

La nonna

Ah che grand donna. 

era la mia nonna,

quando una storia raccontava,

di essere al cinema sembrava.

Og jeg forstår det godt nok: 

Bestemor

Å, for enn storartet dame min bestemor var. 

Når hun fortalte eventyr, var det som å være på kino.

Jeg registrerer med glede at jeg kjenner igjen imperfektum bøying av verbene, og preposisjoner, som er noe av det vanskeligste for meg så langt. Det lille "al" i siste setningen kan nemlig hete a, al, allo, alla, all', ai, agli og alle, avhengig av hvilket substantiv det står til. 

Forskjellen på U og O

I morges ringte det på døren. "Pronto", svarte jeg i port telefonen på mitt beste italiensk. "Polizia, apre", hørte jeg stemmen i den andre enden si,"Det er politiet, vennligst lukk opp". Politiet? Jeg ble så forfjamset at jeg bare la på røret. Det ringte igjen, samme anmodning, det er politiet, vennligst lukk opp.

Hva i all verden vil politiet? Jeg er alene i huset, i fjerde etasje, alle de andre leilighetene er tomme. Jeg slipper ikke noen inn ved å trykke på døråpneren, selv ikke politiet.

Så jeg tar trappene, og åpner ytterdøren. Og der står hun, la pulizia, vaskehjelpen. Med kurven full av rent sengetøy og håndklær. Hun skal gjøre klar leiligheter for nye gjester.

Vi ler godt begge to når jeg forklarer henne at jeg trodde det var "la polizia", politiet, som ringte på.

Så her kan du lære to italienske gloser: La polizia = politiet. La pulizia = vaskehjelpen.

Mitt italienske øre var ikke finstemt nok for denne nyansen.

Av og til gjør en bokstav stor forskjell, denne gangen var det U og O.

Gratulerer med dagen

- og jeg har både spist gelato (is) og drukket prosecco :-)

Smaken av sommer

Drømmen om La "Merica"

Dette er en liten  perle av et museum. Ikke lett å få øye på bak en høy mur og en grønn dør. Bare denne lille plaketten vitner om at her finnes historien(e) om de ca. 5 mill. italienerne som på slutten av 1800 / begynnelsen av 1900 tallet forlot Italia i håp om å skape en bedre fremtid for seg og sine, først og fremst i Amerika, Canada, Australia og Brasil. De fleste emigrantene kom fra Sør-Italia, inklusiv Sicilia.

Jeg tror bygningen må ha vært en liten kirke, den er hvit og rundt, og ikke mange museer har et slikt tak:

All teksten er på italiensk, men bildene taler for seg. Bildene er sterke, og de ligner til forveksling de vi
kjenner fra vår egen historie.
















En av grunnene til at dette museet gjorde inntrykk på meg nå, var den første italienske novellen (med engelsk oversettelse) jeg leste. Den handler om en gruppe mennesker som etter å ha solgt alt de eide, har pakket sammen de få eiendelene de har igjen, og betalt store penger til en person som har lovet å bringe dem over havet til La "Merica". I elleve døgn holder de ut trangboddhet, dårlige sanitære forhold og sjøsyke, før de endelig blir satt i land med beskjed om at de er fremme i det forjettede land.

Historien sier ingenting om hvordan de reagerer, eller hva som skjer med dem, når de oppdager at de istedenfor La "Merica" har havnet på Sicilia.

Jean Dubuffet

- et ukjent navn for meg, men så er jeg heller ingen kunstkjenner. Jeg liker imidlertid kunstutstillinger, og banneret utenfor L.U.C.C.A (Lucca Center of Contemporary Art) fanget min interesse da jeg ruslet forbi.

Her er noe av det jeg så:

Og barnetegningene henger der fortsatt:

På vandringen videre fant jeg denne på en vegg - en lokal kommende kunstner?