Montecarlo

er en liten landsby en halv times kjøring fra Lucca.



Hit dro min venninne Paula, engelsk dame som er i ferd med å gjøre italiener av seg, og jeg i går for å spise lunch. Hun er kjent i området, og tok meg med til en pizzeria. Fra terrassen her hadde vi utsikt til et toscansk landskap slik jeg tidligere bare har sett på postkort:

Det var så fredfylt og godt bare å sitte der og skue utover landskapet. Fravær av støy, både for øyne og ører. Og pizzaen, med en bicchiere vino rosso til, var kjempegod. Så vi satt her lenge.

På vei tilbake til bilen, oppdaget vi at det foregikk saker og ting i Montecarlo denne lørdagen. På torget gjorde folk seg i stand til å spille et middelalderspill. På spørsmål om når spillet skulle begynne, fikk vi til svar: "Just now". Mens vi ventet på  at det skulle bli "just know" klatret jeg til topps i borgen og tok noe bilder fra høyden: 

Vi satte oss på en benk og ventet på forestillingen. Men da vi etter nesten en time fortsatt ikke så noen tegn til at noe mer ville skje, nøyde vi oss med et par bilder fra forberedelsene:

 

Vi oppdaget at dette også var dagen for Montecarlos årlige Via Vinaria, vinsmaking hos lokale vinprodusenter i området. Montecarlo er kjent for gode viner. Gratis busser som kjørte mellom de forskjellige fattoriaene, var satt opp. 

Men siden Paula var sjåfør, og bare jeg skulle smake vin, valgte vi på egen hånd å besøke en vingård som Paula kjente godt, nemlig

Her kjøpte jeg en flaske av den dyreste vinen jeg har kjøpt her nede. Den skal nytes de siste dagene før jeg igjen forlater Lucca. En liten flaske god olivenolje får være med i bagasjen hjem, sammen med Limoncella fra Sorrento. Fine souvenirer.

Til sist et bilde av Montecarlo tatt fra vingården:

Det er vakker her, ikke sant?

Turen på muren

i går, ble en rusletur med kamera. Her følger en liten billedkavalkade som viser livet på muren, og like utenfor, en tidlig fredag kveld:

Noen er proffere enn andre

 Noen nøyer seg med en rast på benken

Mosjonister av alle slag

Uttøying hører med

 Vigeland?

 Utenfor muren luftes hunder,

 sparker gutter fotball, 

hygger foreldre og barn seg på lekeplassen

Ikke problem å leie sykkel hvis man foretrekker det

 En liten titt inn i hagen til Palazzo Pfanner

Det jeg ikke har tatt bilde av, er kjæresteparene på benkene, det er tydelig at det er vår i luften. Eller gruppene av eldre menn som sitter på sine faste plasser kveld etter kveld, høylydt opptatt av kort- eller terningspill. Eller ungdom i grupper som samler seg, kanskje for å planlegge hva de skal gjøre i kveld, eller i helgen? 

Når jeg kommer til baksiden av kirken San Frediano, er turen over. Her begynte den, og her ender den. Jeg er hjemme igjen.

When in Rome...

Jeg legger vekt på å ikke se ut som, eller oppføre meg som, en superturist når jeg er her. Jeg går ikke i shorts og med ryggsekk. Jeg går heller ikke med kameraet rundt halsen eller kartet i hånden. Jeg har en skulderveske som er stor nok til også å romme kameraet, som jeg bare tar opp når jeg vil ta et bilde. Hvis jeg trenger å kikke på kartet, finner jeg et rolig sted, sjekker det jeg trenger å sjekket, og putter kartet i vesken igjen. Jeg kler meg heller ikke så lett som jeg ville gjort i samme temperatur hjemme.

Så jeg tar det som et komplement når italienere, til og med på Roma Termini, henvender seg til meg for å spørre om ett eller annet. Ofte forstår jeg ikke hva de sier. Men jeg ser ut som jeg lytter, så ser jeg litt lei meg ut og sier på mitt beste italiensk: "Mi dispiace, ma non lo so" - "Jeg beklager, men det vet jeg ikke". Det er noen setninger som er veldig anvendelige.

Men en ting avslører meg, har jeg oppdaget - skoene. Det finnes ikke en donna italiana som går omkring i Birkenstock- eller Ecco sandaler, selv om begge deler selges her. Mine føtter, som er vant til spisse, høyhælte sko fra jeg var 13 - 14 år, har for lengst satt en stopper for det. Sko skal være behagelige. Heldigvis er ballerina sko in i år, så i dag har jeg trålet sko butikker, jeg vet ikke hvor mange par jeg har prøvet.

Resultatet: tre par ballerina sko i hanskemykt skinn :

Utenfor muren

I morges hadde jeg et ærend på jernbanestasjonen, og på veien tilbake, valgte jeg å spasere utenfor muren. Det slo meg at jeg ikke har tatt bilder av muren fra utsiden, så det gjorde jeg nå. Byen ligger godt skjermet, som du ser:

Det fristet å prøve å gå barbent i gresset, men det var stort sett stikkende gresstuster, så skoene kom fort på igjen.

På dette bildet skimtes Duomo di San Martino mellom trærne. Jeg tror jeg fikk med noen mennesker som spaserer på muren også. Det er byens parkområde.

Jeg tar en runde på muren hver dag, det er godt å komme litt opp fra bygatene og nyte utsikten mot fjellene. Det tar meg ca. en time, hvis jeg da ikke setter meg på en benk eller to og nyter solen og tilværelsen. Det haster jo ikke med å komme hjem.

Dette er Porta San Pietro, en av seks porter som slipper trafikk og fotgjengere inn og ut av byen. Det er ikke så helt godt å se, men ut av porten kommer akkurat nå en av de små lokalbussene.

Eventyr og rim og regler

er en morsom måte å jobbe med språk på når man trenger avveksling fra glosepugging og grammatikk. Forleden brukte jeg lang tid i en bokhandel for å finne en bok å starte med. Jeg var eneste kunde, og ekspeditøren ga seg god tid til å forklare meg om rytmen og musikken i det italienske språk. Ikke skjønte jeg alt han sa, det viktigste var at han forsto hva jeg var på jakt etter. Så nå leser jeg:

"Storie" er eventyr. "Filanstrocche" er rim og regler.

Boken inneholder fine bilder som hjelper for å forstå teksten.

Her kommer et lite eksempel:

La nonna

Ah che grand donna. 

era la mia nonna,

quando una storia raccontava,

di essere al cinema sembrava.

Og jeg forstår det godt nok: 

Bestemor

Å, for enn storartet dame min bestemor var. 

Når hun fortalte eventyr, var det som å være på kino.

Jeg registrerer med glede at jeg kjenner igjen imperfektum bøying av verbene, og preposisjoner, som er noe av det vanskeligste for meg så langt. Det lille "al" i siste setningen kan nemlig hete a, al, allo, alla, all', ai, agli og alle, avhengig av hvilket substantiv det står til. 

Forskjellen på U og O

I morges ringte det på døren. "Pronto", svarte jeg i port telefonen på mitt beste italiensk. "Polizia, apre", hørte jeg stemmen i den andre enden si,"Det er politiet, vennligst lukk opp". Politiet? Jeg ble så forfjamset at jeg bare la på røret. Det ringte igjen, samme anmodning, det er politiet, vennligst lukk opp.

Hva i all verden vil politiet? Jeg er alene i huset, i fjerde etasje, alle de andre leilighetene er tomme. Jeg slipper ikke noen inn ved å trykke på døråpneren, selv ikke politiet.

Så jeg tar trappene, og åpner ytterdøren. Og der står hun, la pulizia, vaskehjelpen. Med kurven full av rent sengetøy og håndklær. Hun skal gjøre klar leiligheter for nye gjester.

Vi ler godt begge to når jeg forklarer henne at jeg trodde det var "la polizia", politiet, som ringte på.

Så her kan du lære to italienske gloser: La polizia = politiet. La pulizia = vaskehjelpen.

Mitt italienske øre var ikke finstemt nok for denne nyansen.

Av og til gjør en bokstav stor forskjell, denne gangen var det U og O.

Gratulerer med dagen

- og jeg har både spist gelato (is) og drukket prosecco :-)