Puccini på en søndag

Giacomo Puccini sitter på sokkel i Lucca, utenfor huset hvor han ble født 22. desember 1858. Familien hadde fostret musikere i mange generasjoner, og Puccini jobbet som organist i kirken San Giovanni, som sin far og bestefar.

Etter å ha sett Verdis "Aida" ble han inspirert til selv å komponere opera. Han studerte i Milano, og det hevdes at hans kanskje mest berømte opera, "La Bohème", er basert på hans egne opplevelser i studietiden.

Han bosatte seg i Torre del Lago, en liten landsby mellom Pisa og Lucca. Hver sommer arrangeres en operafestival, Festival Puccini, i et utendørs teater i nærheten av villaen hvor han levde, og hvor han ligger begravet i kapellet.

I slutten av november settes "Turandot" opp på teateret i Lucca, og den forestillingen planlegger jeg å få med meg. Jeg har aldri sett operaen, men "Nessun dorma" er en av mine absolutte favoritter fra operaverden.

I Lucca har man siden 2004 feiret den store komponisten med den eneste permanente festival i verden: "Puccini e la sua Lucca" - Puccini og hans Lucca. Hver kveld året rundt, kl. 19, er det konsert i San Giovanni.

Programmet varierer - sist søndag sto populære sanger fra Napoli på repertoaret, fremført av to tenorer og en pianist. Dagen var mørk og regnfull, så ikke mer enn ca. 20 mennesker hadde funnet veien til konserten. Kirken er vakker, og varmeovner var satt på, så det ble en fin stund for oss som var der. Hvem kan annet enn nyte øyeblikket når man lytter til O' sole mio? (Her ble det følelsestransformering tilbake til tidlig ungdom for meg...)

Bildet er fra San Giovanni - men fra en annen konsert

Halleluja!

Denne fikk vi med oss lørdag kveld i Palazzo Ducale. Salen var stappfull, og stemningen sto i taket.

Tre kor hadde program denne kvelden: "Voices of Heaven" fra Pisa, "For Joy" fra Firenze og "Joyful Singers" fra Carrara (marmorbyen).

Vår absolutte favoritt var Voices of Heaven. Rolf tok video med telefonen, men ingen av oss visste hvordan vi kunne overføre dette fra mobil til pc. Men - takket være YouTube får du her en liten smakebit av hva vi så og hørte. Opptaket er ikke fra vår konsert, det er fra S. Francesco kirke i Pisa - "Voices of Heaven" med Oh Happy Day. Da denne sangen avsluttet konserten med alle tre korene på scenen, reiste publikum seg og klappet og sang med. Stemningen var elektrisk, og verken korene eller publikum hadde det travelt med å komme seg hjem.

Primus motor for festivalen, og kveldens konferansier, var Vijay Pierallinni, kunstnerisk leder for Lucca Gospel Choir "Joyful Angels". De hadde konsert fredagskvelden. Her kommer en liten smakebit fra deres repertoir: Don't cry.

Cinque Terre

Fredag - blå himmel og sol da vi våknet, en dag perfekt for en tur til Cinque Terre. Rolf har feriert i området, og gått mellom alle byene, jeg har tidligere vært i Riomaggiore og gått "kjærlighetsstien" til Manarola.

Etter ca. 2 timers kjøring kan vi ta det første bildet av Riomaggiore, den sydligsdte av de fem byene som utgjør Cinque Terre:

Vi kjører imidlertid videre langs smale, svingete veier hvor fjellsidene med vinranker og oliventrær står tett på den ene siden, og havet ligger åpent på den andre. Vi kjører gjennom skog, og veien går opp og ned, før vi bestemmer oss for at Vernazza var byen vi vil besøke.

Vi må parkere utenfor byen, og på vår vandring ned mot havnen støter vi på dette hjemmet, som vel må sies å være noe utenom det vanlige:

Vernazza er, som alle de fem byene, et sjarmerende lite sted. Vi kommer inn hovedgaten som går under jernbanen, og rusler ned mot havnen. På begge sider av gaten ligger små butikker og barer tett i tett, her er både pizzaria og gelateria, og souvenirer av ymse slag. Fra benken i havnen hvor vi slår oss ned, ser bybildet slik ut:

 

Vi beveger oss etterhvert opp mot utkikkstårnet, gjennom smale og trange gater og trapper. Overalt er det rom til leie, det er tydelig at vi er her utenom turistsesongen. Selv om vi ikke er de eneste turistene her denne dagen. Vi treffer både vandrere og flere som oss, som har tatt seg hit med bil eller tog.

Det er 6. november, men solen varmer godt. Vi finner en benk med utsikt over havet, og bestemmer oss for å ta lunchen her. Rolf, som den kavaleren han er, går tilbake gjennom de smale og trange gatene og trappene for å handle, mens jeg blir sittende og nyte solen.

Og Rolf kommer tilbake med pizza, en øl til seg, og en liten flaske rødvin til meg! Ikke akkurat Norge - kan man ha det bedre? Lunchen smaker kjempegodt, det er sant at havluft gir appetitt. Vi betrakter vandrerne som vi så vidt kan skimte langt oppe i liene - kanskje Cinque Terre blir neste års vandringsmål? Utsikten er flott, og solen er deilig, så vi blir sittende inntil damen som solgte oss billetter, kommer og ringer med klokken som betyr stengetid. Forsåvidt greitt - vi har et stykke vei å kjøre tilbake.

Detter er utsikten fra benken nordover mot Monterosso al Mare, den siste byen:

Kvelden kommer sigende på hjemturen, og vi må bare stoppe og ta dette bildet fra skumringen i La Spezia:

Høstløv

Værmeldingen sa regn. Men det ble det ikke. Det ble en utmerket dag for vandring på muren for å nyte solen, utsikten, og å sparke i høstløvet. Etter å ha travet noen dager i labyrintgatene nede i sentrum, hvor selv Rolf mister retningssansen, var det fint igjen å få et overblikk både over selve byen, og over områdene utenfor muren.

Ikke mange vandrere denne dagen, på denne tiden

Il Duomo innrammet av høsten

En stille stund i høstsolen

Neste skritt for at Rolf virkelig skulle få overblikket, var et besøk i Torre Guinigi:

Denne utsikten er belønningen for å ha slitt seg opp 230 trappetrinn 

Lu.C.C.A.

- Lucca Center of Contemporary Art - viser for tiden utstillingen "Fifty faces of Juliet 1941 - 1955" av fotograf, og ektemann, Man Ray. I brosjyren kalles utstillingen "the story of a love and of a lifetime".

Man Ray som omtales som en artist som var uforutsigbar, genial, brilliant, ukonvensjonell og motsetningsfylt, sier dette om sitt arbeid i et sitat på museumsveggen: "When taking a picture or working in a darkroom, I have always avoided all the fixed rules, I have mixed the most absourd elements, I have used expired films, I have committed hateful crimes against the chemistry and photography, but nobody is able to see it."

Hvis kjærlighet kan fanges gjennom et kameraøye, tror jeg det er det vi kan se i bildene av Juliet. Selv om motivet er det samme - nemlig Juliet - er det en variert utstilling nettopp på grunn av de forskjellige teknikker Man Ray benytter seg av.  Et moderne og fint kunstmuseum, og en fin portrettutstilling vel verd et besøk på en regnværsdag - eller en annen dag for den saks skyld.

Museet har et eget rom med mye fin barnekunst, her ble Rolf helt fortapt. Han så mange flotte, enkle uttrykksformer, og sa seg enig i Pablo Picasso sitatet på veggen om at alle barn er kunstnere.

Museet ligger i Via della Fratta, og har en liten butikk og et lite spisested. Toilettene er utsmykket av forskjellige kunstnere, og vel verdt et besøk de også.

Ut på tur

Målet for dagen var Bagna di Lucca. - et rolig kursted som hadde sin glanstid på 1700 tallet. Da var byen blant Europas mest populære kursteder. Fortsatt har byen mange tilbud når det gjelder spa og velvære, og vannet i området sies å ha legende effekt på reumatiske plager. I tillegg er det mange fine turområder i omegnen.

Vi kjører en Alfa Romeo uten GPS - Rolf mener GPS er juks - dermed fikk vi en fin sightseeingtur gjennom collinene utenfor Lucca før vi fant rette avkjørsel mot nord. På den lille ekstraturen kjørte vi gjennom vakkert landskap med oliventrær, appelsinlunder og vinmarker. Opp og ned gikk det på smale veier med krappe hårnålsvinger. Hadde vi hatt 40 - 50 millioner kunne vi kjøpt oss et sted her, på en høyde med fantastisk utsikt over et vakkert landskap.

Det var blitt lunchtid da vi parkerte i Bagna di Lucca, og Rolf snuste seg frem til en liten lokal restaurant som garantert ikke er omtalt i noen guidebok. Her spiste vi nydelig, enkel, hjemmelaget mat. Deretter vandret vi omkring. Byen ligger ved elven Lima, og her kommer noen fotografiske inntrykk:

På vei tilbake til Lucca stoppet vi for å se på, og fotografere, den berømte Ponte del Diavolo - Djevelbroen. Broen stammer fra 1100-tallet, og historien forteller at formannen som hadde ansvar for å bygge broen, gjorde en avtale med djevelen for å klare å fullføre prosjektet i tide. Djevelen krevet til gjengjeld sjelen til den første som passerte broen. Løsningen ble: En gris ble sendt over broen som den aller første. For oss var det derfor trygt å gå over broen for å ta disse bildene:

Vel hjemme i Lucca var fullmånen i ferd med å stige opp over byen:

Duer i dusjen

- ikke helt vanlig kanskje, men det har jeg. I går, da regnet strømmet ned over piazzaen, søkte to duer tilflukt i vindusnisjen. Jeg har nemlig vindu i dusjen - med utsikt ut mot piazzaen. Der satt de, og lot seg ikke affisere av at de ble fotografert. Morsomt og hyggelig - jeg håper de kommer igjen.

Det er blitt november, og temperaturen og været står i stil med datoen. Det er blitt kaldere, så nå har jeg satt varme på innendørs. Ute er høstfargene på sitt beste - her kommer et eksempel på det:

Høst på muren. 

Bildet er tatt sist søndag.