Cinque Terre

Fredag - blå himmel og sol da vi våknet, en dag perfekt for en tur til Cinque Terre. Rolf har feriert i området, og gått mellom alle byene, jeg har tidligere vært i Riomaggiore og gått "kjærlighetsstien" til Manarola.

Etter ca. 2 timers kjøring kan vi ta det første bildet av Riomaggiore, den sydligsdte av de fem byene som utgjør Cinque Terre:

Vi kjører imidlertid videre langs smale, svingete veier hvor fjellsidene med vinranker og oliventrær står tett på den ene siden, og havet ligger åpent på den andre. Vi kjører gjennom skog, og veien går opp og ned, før vi bestemmer oss for at Vernazza var byen vi vil besøke.

Vi må parkere utenfor byen, og på vår vandring ned mot havnen støter vi på dette hjemmet, som vel må sies å være noe utenom det vanlige:

Vernazza er, som alle de fem byene, et sjarmerende lite sted. Vi kommer inn hovedgaten som går under jernbanen, og rusler ned mot havnen. På begge sider av gaten ligger små butikker og barer tett i tett, her er både pizzaria og gelateria, og souvenirer av ymse slag. Fra benken i havnen hvor vi slår oss ned, ser bybildet slik ut:

 

Vi beveger oss etterhvert opp mot utkikkstårnet, gjennom smale og trange gater og trapper. Overalt er det rom til leie, det er tydelig at vi er her utenom turistsesongen. Selv om vi ikke er de eneste turistene her denne dagen. Vi treffer både vandrere og flere som oss, som har tatt seg hit med bil eller tog.

Det er 6. november, men solen varmer godt. Vi finner en benk med utsikt over havet, og bestemmer oss for å ta lunchen her. Rolf, som den kavaleren han er, går tilbake gjennom de smale og trange gatene og trappene for å handle, mens jeg blir sittende og nyte solen.

Og Rolf kommer tilbake med pizza, en øl til seg, og en liten flaske rødvin til meg! Ikke akkurat Norge - kan man ha det bedre? Lunchen smaker kjempegodt, det er sant at havluft gir appetitt. Vi betrakter vandrerne som vi så vidt kan skimte langt oppe i liene - kanskje Cinque Terre blir neste års vandringsmål? Utsikten er flott, og solen er deilig, så vi blir sittende inntil damen som solgte oss billetter, kommer og ringer med klokken som betyr stengetid. Forsåvidt greitt - vi har et stykke vei å kjøre tilbake.

Detter er utsikten fra benken nordover mot Monterosso al Mare, den siste byen:

Kvelden kommer sigende på hjemturen, og vi må bare stoppe og ta dette bildet fra skumringen i La Spezia: