Ikke italiensk frokost

For mange italienere består frokost av en kopp espresso eller cappuccino og et wienerbrød, gjerne inntatt stående ved disken i en bar.

Etter å ha spist to store måltider hver dag i en uke, med mye vin, kjenner jeg behov for å trappe litt ned - i hvert fall på maten.

Så for tiden består min frokost av frukt og yoghurt inntatt stående i vinduskarmen mens jeg følger med på at piazzaen forbereder seg på en ny dag.

I wish, I wish...

Nærbilde av St. Michael på toppen av kirken San Michele. Den første historien jeg leste i "Secret Tuscany" handlet nettopp om ham. 

I sin venstre hånd holder han en ring som, sies det, reflekterer sollyset i øynene til den som står foran Banca Commerciale på Piazza San Michele ved tolvtiden om formiddagen. Legenden sier at den som ser dette lyset, og ønsker seg noe, skal få ønsket oppfylt.

Jeg har prøvd, jeg sto der lenge og vel - uten at noe skjedde.

Kanskje du er heldigere?

Roma Termini

Jeg tar et lite skritt tilbake. Før jeg satte meg på toget mot Lucca, måtte jeg overnatte i Roma. Hotellet lå bare noen minutters gange fra hovedjernbanestasjonen, Roma Termini, og om kvelden gikk jeg opp ruten for å være sikker på at jeg fant veien morgenen etter.

Mat måtte jeg også ha, og siden hotellet ikke hadde restaurant, ble det middag på jernbanestasjonen: Penne i tomatsaus (arrabiata, dvs. sterk), olivenbrød, noen gode ostebiter - og en liten flaske rødvin. Godt smakte det der jeg satt alene og betraktet menneskestrømmen ut og inn av hovedinngangen. Det er alltid litt spennende å være på reisefot alene, spesielt når reisen går med tog, men jeg følte jeg hadde så god kontroll som jeg kunne.

Jeg hadde god tid, og brukte en del av den i den store, innholdsrike bokhandelen. Her fant jeg et par novellesamlinger på italiensk med parallelle oversettelse til engelsk. Helt topp for meg, jeg skal jo studere litt mens jeg er her. Jeg kom også over en liten bok med tittelen "Secret Tuscany - walking off the beaten track".

Jeg var tidlig ute den dagen jeg skulle reise. Billetten min sa Pisa Centrale, og da tiden for min avgang kom uten at noe tog til  Pisa Centrale viste på tavlen over avganger, kjente jeg at pulsen økte. Ikke var det lett å finne noen og spørre, og da jeg endelig gjorde det, forsto jeg ikke hva de sa. Noen dype åndedrag, så et blikk på tavlen igjen. Kanskje det er toget til Genoa jeg skal med? Det er i hvert fall i riktig retning. Spor nummer 20, jeg haster av gårde. Og blir tilsnakket av en ung dame, som bekrefter at dette er riktig tog, geleider meg til riktig vogn og sitteplass, og lemper bagasjen min ombord. Mot litt tips naturligvis. Etter å ha sjekket med en annen  passasjer at vi har samme tognummer på billetten, synker jeg ned i setet, klar for å nyte de ca. tre timene mellom Roma og Pisa. Lokaltoget til Lucca er jeg ikke bekymret for.    

'Hjem' til Lucca

Jeg har vært en uke på reise i Sør-Italia: Sorrento, Amalfi, Positano, Capri og Pompei, og en snartur innom Roma. En fin tur med flotte opplevelser. Men på flyplassen i Roma tok jeg farvel med reisefølget mitt, de reiste hjem til Stavanger, jeg reiste 'hjem' til Lucca.

Nå er jeg på plass i leiligheten på Anfiteatro hvor jeg bodde høsten 2009, og her skal jeg være i nesten tre uker - for bl.a. å finne den gode Italia-følelsen. Uken som turist ble for hektisk for det. De første dagene har jeg hatt behov for å ta det helt med ro. Etter en tur på muren, det var det første jeg måtte gjøre, har jeg ruslet omkring i gatene som etterhvert er ganske så kjente. Noen endringer i bybildet har jeg registrert. Forretningen med fint kjøkkenutstyr på hjørnet er borte, og erstattet med et outlet for merkevarer. Den lille spesialforretningen for olje og fine såper like ved kirken, har gitt tapt. Det forundrer meg ikke, jeg så aldri noen kunder der. En stor bokhandel er kommet like i nærheten i Via Fillungo, noen lokaler er tomme og til utleie. Ellers ser det meste ut til å være uendret.

Etter en cappucino på Piazza Napoleone og en Prosecco (musserende vin) på Anfiteatro har jeg følelsen av å ha kommet 'hjem'.

Jeg har fotografert de flotte trærne som omkranser Piazza Napoleone i vakre høstfarger og strålende julepynt. Her kommer et bilde med trærne i vårskrud:

En uke i Lucca

går fort, selv om tiden tilsynelatende får en annen dimensjon mens jeg er der.

Jeg har gått på italiensk kurs hjemme i vår, og gledet meg over å merke at noe av grammatikken sitter bedre enn tidligere, og at jeg faktisk klarer å gjøre meg forstått i de fleste situasjoner. Jeg merker at jeg begynner å kjenne byen godt, og at jeg er litt sikrere på hvor jeg havner når jeg tråkler meg frem gjennom de mindre gatene.

En del nye opplevelser har jeg hatt; stranden i Viareggio, Puccini opera i Torre del Lago, og besøk i Palazzo Pfanner. Men det er fortsatt mye jeg ikke har sett og opplevd i denne sjarmerende middelalderbyen.

Dessuten; ryggsekken som jeg hadde planlagt å få med meg hjem denne gangen, står fortsatt på loftet hos Kåre, så jeg kommer helt sikkert tilbake om ikke så altfor lenge.

Palazzo Pfanner

I november var palazzoet stengt, men nå fikk jeg endelig anledning til å besøke både huset og hagen.

Huset er et flott eksempel på barokk arkitektur, og har en stor utstilling av gamle medisinske instrumenter og sjeldne bøker om medisin.

Men sammenlignet med Palazzo Mansi var interiøret lite spektaktulært.

Den italienske hagen derimot er en perle. Den er ikke stor, men fredelig og idyllisk. Her ble vi sittende en god stund og bare nyte stillheten, blomstene og springvannet.

Jeg lar noen bilder tale for seg selv:

Mat på italiensk

Vi har spist noen gode måltider denne uken; lunch på Rusticanella, middag på trattoria Buralli, avskjedsmiddag med Kåre på Olivo
- men toppen på det hele var nok den selvlagede (delvis) middagen på Villa Baldaccini.

Vi var ti nordmenn på kurs i italiensk matlaging. Våre læremestre var Renzo - eier av villaen - og hans svigerfar, Nicola.

Vi ble tatt i mot med champagne og forskjellige sorter fingermat, og det var dekket til oss utendørs i flotte omgivelser.

Værgudene var heldigvis med oss denne kvelden, så måltidet kunne inntas utendørs.

Nicola plukker friske sitroner - som lukter himmelsk

Til forrett lager vi salat med kylling og forskjellige grønnsaker som serveres i en skål laget av parmesan:

Deretter lager vi pasta fra grunnen av - alle må ta sin tørn med knaingen - her er Marit i aksjon under kyndig veiledning:

Det blir både tagliatelle med pesto og tortellini fylt med ricottaost og spinat av denne pastaen.

I tillegg har Nicola laget en utsøkt svinestek krydret med rosmarin og salvie - nam!

Til dessert lager vi Tiramisu - min favoritt.

Når vi har gjort vår innsats, tar Renzo og Nicola finpussen, og når alt er ferdig serverer de oss dette utsøkte måltidet - med gode viner til.

Marit og Grethe beundrer forretten

En lærerik og meget hyggelig kveld i godt selskap. Anbefales på det sterkeste hvis du får anledning.