Lucca Comics & Games 2009

- Europas nest største tegneseriefestival - går av stabelen denne helgen.

Festivalen har eksistert i over 40 år, og vokser seg stadig større - i fjor deltok 150.000 mennesker. Alt som kan krype og gå av notabiliteter innen tegneserieverden finner veien til Lucca. Programmet for helgen er innholdsrikt, både for de profesjonelle og for alle tegneserieentusiaster.

Hvorfor tegneserier? "Ikke alle leser bøker, men alle liker en god historie", sier Gary Frank, kjent britisk tegner, til Grapevine. "Tegneserier er en fin måte å fortelle en historie på, og de fleste mennesker har råd til et tegneseriehefte". Og tegneserier er big business. De to gigantene i industrien er begge amerikanske, og eies av henholdsvis Warner Brothers (Superman, Batman og Wonder Woman bl.a.) og Disney Studios (Spiderman, Hulk and X-Men bl.a.)

Lucca Comics & Games er imidlertid mest for fansen. Festivalen dominerer byen totalt, og i gatene og på muren treffes unge og eldre utkledd som sine favorittfigurer fra tegneserieverdenen. Det sies at syerskene i Lucca har hatt travle tider i det sist. Her kommer noen glimt fra bybildet:

Vil du se flere bilder?

Ikke så rart at dette skjer i Lucca, kanskje, byen har tross alt Italias tegneseriemuseum:

Ladies only

- for de vil forstå.

Jeg er nettopp kommet hjem etter to og en halv times luksusbehandling av kropp og ansikt, og føler meg helt salig. Litt mat nå, og et glass vin, så tenker jeg det er kvelden for min del.

En dag jeg var ute på vandring fant jeg en salong som tilbød ayurvediske behandlinger. Dette har jeg erfaring med både fra Mesnali og Kerala, så jeg bestemte meg der og da at dette skulle jeg unne meg når jeg hadde gjennomført de fire ukene med italienskundervisning.

Og i dag var det dagen!

Behagelig lokale med velduftende stearinlys og deilig bakgrunnsmusikk. Jeg hadde ikke helt skjønt hva jeg bestilte, men detter er hva jeg fikk:

Etter hel kroppspeeling ble jeg pakket inn i plast og tepper, og der lå jeg en stund. Allerede da kunne jeg kjenne at stresset begynte å renne ut av kroppen. Så var det dusj med tilhørende stort, varmt håndkle.

Ny innsmøring over hele kroppen, denne gang for å åpne porene. Ny innpakking i plast og tepper - og ro. Da sovnet jeg nesten. Ny runde i dusjen.

Så hel kroppsmassasje med deilige oljer. Ren nytelse - og en liten bønn om at dette måtte vare lenge, lenge.

Da hadde kroppen fått sitt, og var virkelig i en annen tilstand enn før behandlingen begynte. Nå var det ansiktets tur. Vi byttet rom, og jeg ble plassert i den desidert beste liggestol/-seng jeg har kjent. Rensing og massase og av og på med masse kremer - så en maske som skulle sitte på i 15 minutter. Den kunne jeg sittet med til evig tid, så behagelig hadde jeg det.

Som avslutning på det hele fikk jeg servert en kopp te og ayurvedisk snop.

Motvillig måtte jeg forlate stedet, men ikke uten noen gode kremer i vesken.

I november har de nye tilbud :-)

p.s. Salongen heter Lidia og ligger i Via S. Gemma Galgani. d.s.

Skoleslutt

I dag har jeg gått ut denne døren for siste gang - i hvert fall i denne omgang.

Det har vært fire kjekke uker. Men ganske slitsomme og krevende. Akkurat nå er hodet fullt, og jeg har vanskelig for å huske noe som helt. Forhåpentligvis sitter en del igjen når "de små grå" har fått en etterlengtet pause.

Vi avsluttet med kake og champagne - nei, vino spumante, som er den italienske betegnelsen - på den lille baren hvor vi har drukket kaffe i pausen hver eneste dag. Vår lærer, Isabella, spanderte.

Så var det nok en gang farvel, og ha det godt. Og utveksling av telefonnummer og mailadresse med noen. Et ektepar fra Florida skal være i Lucca til januar, og Paula, en dame fra England, har hus i Bagna di Lucca. Disse kommer jeg til å treffe igjen.

Om 45 minutter har jeg en spennende avtale, en belønning til meg selv for vel gjennomført plan.

I morgen skal jeg sove lenge og bare gjøre forberedelser til søndag, for da kommer Rolf, han fra Reiser med Rolf.  Da blir det 10 dagers ferie :-)

"I natt jag drömde..."

sang Cornelis Vreeswijk for min generasjon, og det gjorde jeg også. Men ikke om fred på jord. I min drøm hersket det totale kaos - av ord. De strømmet mot meg fra alle kanter, samtidig som de rant ut av munnen min. Jeg prøvde så godt jeg kunne å fange dem, og forstå. Ikke tale om. Var det ordentlige ord? Var det språk? I tilfelle hvilket? Og hva betydde de? Og hvordan skulle de brukes? Jeg var totalt hjelpeløs mellom alle disse ordene, og fullstendig ute av stand til å gjøre meg forstått. Da jeg våknet i morges var jeg i tillegg ganske tett i ørene.

Jeg er enig med Märtha Louise i en ting: Det er viktig å lytte til kroppens signaler. I tillegg har jeg sans for drømmetyding. Så hva sa kroppen og drømmen? "Det er nok nå, du har nådd et metningspunkt. Ta en pause". Fire krevende timer på skole pluss to,tre timer jobbing hjemme (det kvalifiserer vel for "student"?) fem dager i uken pluss hjemmejobbing i helgene i tre uker - kanskje ikke så rart.

Så etter å ha vært på apoteket og kjøpt dråper til ørene, på ganske bra italiensk synes jeg selv, tok jeg med meg fotoapparatet og dro opp på muren. Jeg ville gjerne ta noen bilder av høsten. Det var en flott ettermiddag, fin temperatur, og fantastisk lys for fotografering. Så - etter å ha knipse tre, fire ganger - ga fotoapparatet beskjed: Ingen minnebrikke! Den hadde jeg tatt ut i går for å overføre bilder til pcen. Dilemma: Gå tilbake og hente minnebrikke - eller nyte turen og kvelden uten å kunne ta bilder?

Det ble tur - og en deilig en - med et ubrukelig fotoapparat dinglende over skulderen. På de 50 min. turen rundt muren tok meg gikk ettermiddagen over til å bli kveld. Synet av en vidunderlig solnedgang og en flott nymåne på himmelen sitter på netthinnen.

Heldige jeg :-)

Solen har funnet veien til Lucca igjen

- heldigvis. Den varmer, men bladene på trærne skifter farge og faller av, så det er ingen tvil om at høsten er kommet. Jeg ser det på klesdrakten til folk også - jeg er den eneste som går omkring i hvite bukser og later som det fortsatt er sommer. Pytt, pytt. Jeg kan ikke få meg til å ikle meg støvletter når det er over 20 grader - selv om jeg har kjøpt et par ganske lekre, helt etter moten. Det kommer nok dager for det også.

I dag har jeg sittet lenge på en benk og bare nytt øyeblikket - og filosofert litt. Over hvordan 2010 vil arte seg. Så fant jeg en liten park hvor jeg kunne gå og sparke i løvet, det er god meditasjon i det.

Og siden det er søndag og kirketid har jeg tatt noen kirkebilder.


Dette er fra Duomo di San Martino, og fremstiller himmelfarten, Jesus omgitt av to engler, og de tolv apostlene med Maria i midten.

Inne i kirken står Volto Santo (det hellige ansikt), et krusifiks i sedertre. Legenden sier det ble skåret ut av Nikodemus, som var vitne til korsfestelsen. Legenden sier også at Nikodemus sovnet under arbeidet, og mens han sov, fullført en engel krusifiksets ansikt, som sies å ligne fullstendig på Jesus.

Hvert år, den 13. september, bæres krusifikset gjennom byen i en  prosesjon i forbindelse med en stor religiøs feiring den 14. Husfasadene langs ruten hvor La Luminara, som opptoget heter, går er opplyst bare av stearinlys.

Hos Martini står lysholderne fortsatt ute.

I San Frediano har mosaikken fra 1200-taller samme motiv som den i Duomoen. Men her har man i ettertid satt inn et lite vindu som har tatt Marias plass. Dette er en av de tre viktigste kirkene i Lucca, og den ligger like rundt hjørnet fra her jeg bor. Men jeg har ikke vært inne i den enda. Hvis jeg gjør alvor av tanken om å overvære en gudstjeneste i Lucca, kommer det til å bli her.

En formiddag på piazzaen

Kl. 08:20

Kl. 08:52

Kl. 10:15

Kl. 13:36

Kl. 16:01

Kl. 16:41

Anfiteatro er turistenes piazza - ingen italiener ville finne på å spise lunch eller middag her. Likefullt - det er et deilig sted å sitte og nyte solen og atmosfæren.

Nå, klokken seks, er det mørkt ute, men jeg hører noen som feirer bursdag på piazzaen.

Torsdag var jeg på møte i Stavanger

- via Skype! Ikke bare var jeg til stede, jeg holdt en presentasjon!

Foreningen som jeg jobber frivillig for, hadde berammet et medlemsmøte til 22. oktober. Jeg er sekretær, og Vidar, som er leder, sa litt fortvilet: "Men du er jo i Italia - hva skal vi gjøre da?" Med email og Skype var det ikke noe problem. Jeg laget invitasjon og sendte den ut før jeg dro. Jeg gjorde også min presentasjon klar, og laget gode speaker's notes, slik at Vidar kunne ta den dersom teknologien sviktet. Erfaringen tilsier at den gjør det fra tid til annen. Da jeg var vel på plass i Lucca, testet vi Skype, og det fungerte utmerket.

Likevel - vi var begge ganske spent torsdag kveld da klokken nærmet seg møtestart. Men det funket som det skulle. Vidar styrte presentasjonen i Stavanger, med bilde av meg i et hjørne av storskjermen, og jeg snakket fra Lucca.

Vi følte oss ganske avanserte :-)

Hercule Poirot og jeg

må  noe motvillig erkjenne at "the little grey cells" jobber noe tyngre i dag enn det de gjorde før. 

Vi er begge klar over at at vi ikke er helt unge lenger - non più giovane, som det heter på italiensk - men vi liker ikke alle konsekvensene av det. Hukommelse og konsentrasjon er sentralt for å lære nye ting, og her glipper det rett som det er, i hvert fall for meg. Når det er sagt, vi har det kjempespennende på hver vår arena.

Uken har vært krevende for meg. Jeg fikk ny lærer på mandag, Isabella, og åtte ny kassekamerater. Isabella har hatt fin driv på arbeidet, og miljøet i klassen har vært veldig bra. Vi har samarbeidet to og to, i stadig nye konstellasjoner. Og vi har blitt drillet i uttrykk og setninger en etter en - veldig bra. Hun vil få oss til å snakke som italienere, det betyr å få flyt i setningene, ikke stotre frem ett ord om gangen. Vi lytter, og vi gjentar, en stund hørtes vi ut som en flokk papegøyer. Etter økten en dag, kunne jeg si, ganske så flott: "Jeg har ventet lenge på bagasjen, og nå har jeg ikke tid til å vente lenger". Jeg kan oppføre meg italiensk høflig når jeg kommer inn i en butikk, og si "jeg vil bare kikke litt, takk". Den siste setningen bruker jeg i praksis hver dag, så den sitter. Den første spørs det om jeg vil huske hvis jeg en gang skulle få bruk for det. Men det føltes godt å kunne si den.

Jeg har også jobbet noen timer hjemme hver dag. Men hver gang jeg synes jeg har fått taket på en liten detalj, dukker det opp noe annet. Akkurat nå strever jeg med preposisjoner, som bøyes både i forhold til kjønn og entall/flertall. Puh!

To ettermiddager denne uken har jeg vært på foredrag på skolen. Det ene om fakter og kroppsspråk, det andre om musikk av kjente italienske lyrikere. Foredragsholderen var dyktig. Mye gikk meg hus forbi, men noe fikk jeg da med meg.

Det er ganske frustrerende å ikke ha ord for det du ønsker å si. Jeg er imponert over at små barn lærer å snakke, for det er søren meg vanskelig. Det har jeg tatt konsekvensen av, så i dag har jeg vært ute og kjøpt lesestoff tilpasset mitt nivå, tror jeg: "Favole della nonna" - bestemors eventyr. Så i kveld skal jeg i gang med "Biancaneve" (Snøhvit), deretter blir det "Cappuccetto rosso" (Rødhette).

Liker du antikviteter?

Eller gamle ting generelt? Kom til Lucca.

Hver tredje helg i måneden året rundt arrangeres det et stort antikvitetsmarked i byen. På de største piazzaene settes det opp store telt, og på mange små piazzaer og i gater og smau står bodene tett i tett.

Her finnes alt man kan tenke seg, og mere til -  møbler, husgeråd, sølvtøy, verktøy, samleobjekter av ymse slag, klær, bøker, leker, malerier, skulpturer etc.etc. Mye er faktisk ganske bra. Hadde jeg trengt et kjøkkenbord med marmorplate, kunne jeg funnet det her.

En tur på markedet er en fin anledning til å observere italienerne, for her er de. Elegante og sofistikerte mange av dem, men også mange ganske alminnelige som oss andre. Når også turistene er nysgjerrige på hva som frembys, blir det trangt om plassen. Men sånn skal det være på et marked.

Jeg mister fort oversikten, men noen gjenstander er det umulig ikke å legge merke til. Hva med en sånn en i hagen:

eller en lampe av det noe uortodokse slaget:

Foran noen boder dukker det i tankene opp et skilt jeg en gang så utenfor en brukthandel i USA som sa det ganske så treffende: "Junk bought, antiques sold".

Noen interessante timer på en søndag ettermiddag ble det i hvert fall.

Olivenolje og kastanjefestival

i Moulina di Quosa - en bitte liten landsby. Festivalen er en årlig tradisjon for å feire at olivenhøsten er i gang,
og at kastanjene er modne. En lokal høsttakkefest med andre ord. Det virket som alle landbyens beboere var på bena, pluss en og annen nysgjerrigper, som oss. På Torget sto et stort, fantastisk tre, og i en v ut fra torget gikk to gater hvor bodene sto tett i tett.

Boder med olivenolje var det naturlig nok mange av, og salgsfremstøtene var kreative. Her kunne vi få småflasker med bare noen deciliter olje, eller kanner med 30  liter - alt etter behov. Noen steder, som her, var det smaksprøver - et lite stykke brød med gårsdagens olivenolje. Det er godt det! Den ferske oljen har mye smak, og er litt mer grumset enn olje som har stått en stund.

Over alt luktet det ristede kastanjer - og det måtte vi naturligvis smake. Vi kjøpte et gammeldags kremmerhus på deling - vi var fire stykker. Jeg er usikker på om jeg har spist ristede kastanjer før, men det var godt. Ifølge vår ekspert er det enda bedre med smør og salt til. Kanskje det - en annen gang.

Når det er festival, presenterer man det man har av gode saker, så her var det oster, syltetøy, eplesaft, og mye annet godt.

I tillegg kom alle bodene med andre typer varer, f.eks. håndarbeider i tre, i perler etc., malerier og ting og tang. Folk er jammen kreative.

Og på benkene på torget gikk praten livlig - det er tydelig at dette var en sosial happening også.

Og her ligger lunchen og venter for den som blir sulten.

Cannelloni di Kari

- med frisk spinat (kjøpt på markedet), mozerella, tomat, olivenolje, salt og pepper, og parmesan. Nam! :

Oppskriften begynner med at man lager pastaen selv, men der jukset jeg litt, akkurat som Ingrid Espelid i sin tid.

Jeg gikk inn i en liten dagligvareforretning og sa på mitt beste italiensk at jeg trengte pasta for å lage cannelloni. Damen bak disken så undrende på meg, og tok ned en boks med noe som jeg tror var kikerter. Jeg ristet på hodet, og så hun så ut som hun tenkte. Jeg gjentok det jeg hadde sagt - og plutselig skjønte hun. Begge smilte og nikket, og jeg forlot butikken med et "arrivederci, signora" etter meg.

Høsten er kommet

til Lucca også. Ifølge Kåre, som var her og fikset TVen i formiddag, er det nå like kaldt som det pleier å være i desember / januar, altså på det kaldeste. Alle jeg kjenner fryser, for vinterklær har vi ikke bragt med oss.

Lørdag er markedsdag, så etter at Kåre gikk, tok jeg en tur dit for om mulig å finne en genser eller to, og ullsokker! På markedet selges absolutt alt mulig - klær, sko, sengetøy, duker, matvarer, vesker, juggel, belter, jeans - you name it. Og det er tydelig at mange italienere gjør sine innkjøp her. "Cashmere" sto det på skiltene, og litt cashmere er det nok i plaggene som kjennes både myke og varme ut. Det er ingen tvil om at høstens farge er lilla, og det passer bra for meg. Jeg trengte også et ytterplagg, og ser at den gode, gamle boblejakken har fått sin renessanse, også hos Armani. Det er helt greitt, for det har jeg ikke i min garderobe. Dagens fangst ble altså:

Jeg ser at alle unge jenter som skriver blokk, legger inn bilder av nyanskaffelser i sin garderobe og er  påpasselig med å fortelle hvor klærne kommer fra. Altså: Alt, bortsett fra boblejakken og cashmeresokkene (!) er fra gatemarkedet i Lucca. Boblejakken og sokkene kommer fra et vanlig stormagasin. Og den forreste jakken er ikke blå som det kan se ut som, den er lilla, og derfor helt "in". Nå trenger jeg en sort bukse, og kanskje et par støvletter av et eller annet slag, så skal jeg overleve godt til desember.

Et par bilder fra markedet:

I et lite hus i Toscana

har jeg spist lunch i dag. Graham, semipensjonert arkitekt fra London, har virkeliggjort drømmen om et lite hus i Toscana, og i dag inviterte han tre damer på besøk - deriblant jeg. Det var siste skoledag for de andre - Nansy reiser hjem til Seattle, Linda fra Sidney får en venninne på besøk og skal reise rundt i Italia en uke, og Graham skal være i huset sitt enda en stund. Så det var en slags takk og farvel, og utveksling av e-mail adresser og "kommer du noengang til Sidney / Seattle / Stavanger, så...".

Graham har bil, og vi hadde en fin 20 minutters kjøretur på småveier, først i retning  Pisa, så opp i høyden - fantastisk utsikt noen steder underveis - og inn i skogen, hvor veien endte som en blindvei ved huset. Huset var romslig, og både Graham og eierne før ham har gjort en god del restaureringsarbeid. Mye av det opprinnelige er beholdt, bl.a. bjelkene

i taket på kjøkkenet, og steingulvene. En ny varmeovn og moderne belysning gjør huset lettere å leve i - det blir både kaldt og mørkt her.

Langs pergolaen over terrassen vokser det druer, i bakken nedenfor står fire oliventrær som naboen klipper og passer, samt både kastanje- og valnøttrær. Vi fikk smake både druer og nøtter, og olivenolje laget på oliven fra naboens trær.

Damene hadde handlet mat til lunchen: proscuitto, salami, ost, brød, frukt, oliven, og vin naturligvis. Lokal vin fra åsene rundt Lucca.

Vi dro like etter skoleslutt kl. 13, så det var enda litt sol igjen ved lunchtid. Vi dekket bordet på terrassen under pergolaen,  skålte på italiensk - og så gikk praten - på engelsk, med en og annen italiensk frase innimellom.

Det kom frem at Graham årlig tilbringer flere uker på et kloster i India hvor han underviser barn både i engelsk og kreative fag. Dette gjør han gjennom en organisasjon i London som samler inn penger for å kunne drive skoler i India og sørge for kvalifiserte lærekrefter. Så etter å ha spist oss gode og mette, og da det begynte å bli for kaldt til å sitte ute, satte vi oss godt til rette i sofaen og så på flotte bilder fra India.

Så kjørte Graham damene til sentrum i sin lille landsby, og derfra tok damen bussen tilbake til Lucca.

På søndag arrangeres det olivenolje- og kastanjefest i landsbyen, så vi har en halvveis avtale om å treffes igjen da. Damene tar bussen, nå kan de jo det, og Graham venter i baren.

Villa Reale

I ettermiddag har skolen en utflukt til Villa Reale, en av de flotte villaene i området rundt Lucca. Jeg var der i 2006, så jeg har stått over i dag. Huset er ikke åpent for publikum, men det var en stor opplevelse å vandre rundt i hagen.





Huset var opprinnelig fort for hertugen av Toscana i det 10. århundre. Det var blitt solgt mange ganger til kjente Lucchese familier før Elisa Baciocchi, Napoleons søster, la sin elsk på huset i 1806. Hun kjøpte også naboeiendommen, og fikk de to husene bygget sammen, og en ny etasje bygget på. Hagen som opprinnelig var anlagt i barokk stil, gjennomgikk også store forandringer.

Etter Napoleons fall har eiendommen vært solgt flere ganger. Dagens eier har gjennomført store renoveringsarbeider.

Turen startet på en enorm grønn plen, og vi  tok oss både gjennom en labyrint som fulgte en liten bekk, til en velduftende hage av sitrontrær, til en uteteater og til en fiskedam. Overalt sto flott skulpturer. Mine bilder yter på ingen måte hagen rettferdighet, men jeg deler noen med deg likevel.

Mat på italiensk

I en oppgave på skolen i går skulle vi demonstrere våre kunnskaper om forskjellige forhold i Italia - deriblant kjente italienske matvarer / matretter. Høyt opp på listen kom parmaskinke - og i morges fant jeg dette flotte bildet i Aftenposten:

(Foto: Stefano Relandini / Reuters)

Årlig produseres 10 millioner skinker i det 29 kvadratmeter store området hvor ekte parmaskinke kommer fra. I Italia heter skinken "Proscuitto crudo". Crudo betyr rå, og proscuitto kommer fra prosciugare som betyr å "tørke grundig inn". Har jeg spist det mens jeg har vært her? Å jada...

Jeg har kjøpt et lite oppskriftshefte med pastaretter, og her har jeg funnet en annen italiensk spesialitet; Cannelloni. Hvis du noensinne har sett en episode av "Everybody loves Raymond" er det stor sjanse for at du har sett mor Marie servere sine berømte cannelloni når noen i familien skal blidgjøres eller trøstes. Ikke vet jeg om retten har en beroligende effekt på gemyttet, men jeg har tenkt å prøve meg på oppskriften i helgen.

Torre Guinigi

Lucca har et intrikat rutenett av små og mindre gater omgitt av høye hus som gjør at det kan være vanskelig å orientere seg. For å få et skikkelig overblikk er det vel verdt å klatre de 260 trappetrinnene til topps i det 44 meter høye Torre Guinigi. Tårnhuset som ble bygget på 1400-tallet, var engang hjemmet til en av Luccas ledende familier, som det bærer navnet etter. På taket vokser en steineik, og herfra har man byens desidert beste ut sikt:

San Frediano

Duomo Di San Martino

Fantastisk - eller hva?

Luccas største museum - Museo Nazionale Di Villa Guinigi - holder til i tårnet. Samlingen inneholder møbler og brukskunst, arkeologiske funn, skulpturer og malerier.