Arrivederci

- it's time to say good bye, synger Dean Martin fra Spotify i bakgrunnen. Jeg får opp mye Dean Martin når jeg søker på italian lovesongs, hvilket jeg gjør ofte for å lytte til språket. Men akkurat nå, til dette siste innlegget, passer det godt med akkurat denne sangen, selv om han synger om Roma, og ikke om Lucca.

I morgen sitter jeg altså på flyet tilbake til Stavanger. Det virker litt rart, men jeg vet at sånn er det. Ved midnatt lander jeg på Sola. Mens jeg har vært her har blokken jeg bor i, gjennomgått omfattende oppussing; fasaden er isolert og kledd med nye plater, alle vinduene er byttet ut, og terrassen er pusset opp. Så det blir litt spennende å se forandringene.

Jeg har laget mitt siste måltid i leiligheten, spaghetti carbonara, som er en favoritt. Jeg har ryddet ut av kjøleskap og bad, kastet rester, og samlet det som kan brukes til vaskehjelpen hvis hun vil ha det. I morgen tidlig skal søppelet kastes.

Da skal jeg også på postkontoret med den siste esken. Men nå har jeg lært, nå har jeg laget en detaljert innholdsfortegnelse, på italiensk, og fylt ut skjemaer etter alle kunstens regler. Heretter skal jeg reise med lite bagasje!

Jeg har satt igjen en ryggsekk på loftet i huset her, så jeg kommer helt sikkert tilbake. Jeg er ikke ferdig verken med Lucca eller Italia. Men akkurat nå skal det bli godt å komme hjem. Hvem jeg gleder meg mest til å treffe igjen? Helt ærlig? Frisøren min. Ni uker borte fra henne har satt sine spor. Heldigvis har jeg en avtale med henne på tirsdag. Ellers gleder jeg meg til en tradisjonell lutefiskmiddag med en god venninne, og til jul i Sandefjord med døtre og svigersønner.

Og så har jeg noen spennende tanker om 2010.

Men for nå: Arrivederci til deg som har fulgt meg på bloggen gjennom mine to måneder i Lucca, arrivederci Lucca, arrivederci Italia.

Og husk: Skulle du noen gang bestemme deg for å reise til Lucca, snakk med Kåre.

Da takker jeg for følget og avslutter med juletreet på piazzaen - et oliventre naturligvis:

1. søndag i advent

Julebelysningen er tent, julemarked har åpnet, og Luccheserne strømmer ut i gatene denne 1. søndag i advent. Det gjør de forresten hver søndag ettermiddag, det offentlige rom er møteplassen deres. I Via Fillungo som er den største handlegaten, går vi som sild i tønne. Men det er ingen som stresser, folkemengden beveger seg som en rolig elv, det gjelder bare å finne sin plass og følge med strømmen. Det har falt noen dråper fra himmelen, italienerne har slått opp paraplyene, men ingen bergenser vil finne på å kalle det for regn.

Noen bilder fra gatelivet, litt julemarked og Piazza Napoleone som er et syn:

Dette er de samme trærne som jeg viste høstbilder

av for ganske kort tid siden.

Neste helg islegger de Piazza Napoleone. Fra da av og frem til begynnelsen av januar er plassen skøytebane og samlingssted for byens barn og ungdommer.

Etter å ha vandret rundet en god stund, var det tid for meg til å rusle hjem, tenne mitt eget adventslys, skjenke meg et glass vin, og skrive noen siste ord på bloggen.

Piazza Anfiteatro

Her kommer en liten billedserie fra piazzaen i dag, et par fra i morges, et par fra rundt lunchtid. De to restaurantene på skyggesiden har forlengst stengt for vinteren. De er helt rigget ned og borte. Et par av restaurantene på solsiden har også stengt for det meste, men åpner så snart solen skinner. To restauranter holder ut, selv om det begynner å bli langt mellom gjestene, særlig på kveldstid.

Fortsatt finner turistene veien hit, men det er langt mellom gruppene nå.

Siste tur på muren

Etter at jeg i morges hadde pakket og forsikret meg om at jeg får med meg hjem det jeg trenger, ruslet jeg en sakte tur på muren - for siste gang. Jeg har vist deg muren i høstfarger, nå står de fleste trærne nakne som flotte skulpturer mot en gråblå himmel. Bare noen få høstgyldne blader klamrer seg fortsatt fast. Jeg liker nakne trær, synes det er noe kraftfullt over dem. Her er et jeg likte godt:

Så fant jeg disse som kanskje har tatt litt feil av årstiden. Jeg liker livskraften til løvetann også:

Og denne balkongkassen - ikke dårlig i slutten av november:

Jeg traff ikke så mange mennesker i dag. På det faste bordet hvor fire, fem eldre menn pleier å spille domino, satt det nå bare en alene. Kanskje han ventet på kameratene. Noen joggere - i kortbukse. Noen barnefamilier, noen ungdomsgjenger. Stille og rolig. Det passet min sinnsstemning.

Infinity

Det nærmer seg hjemreise, og de siste dagene har jeg tatt meg i å tenke at "nå gjør jeg dette for siste gang". Det er litt vemodig, jeg må innrømme det. Samtidig kjenner jeg at det er på tide å vandre videre. Jeg kommer hjem, men jeg er på vandring.

Jeg har hatt to flotte måneder i Lucca. Masse nye opplevelser, mange hyggelige mennesker, gleden over å kjenne at jeg behersker situasjonen og klarer meg i vanlige dagligdagse situasjoner med de få italienske glosene jeg kan. Gleden over studenttilværelsen, selv om det var slitsomt.

Jeg har hatt stor glede av å skrive denne bloggen, og er glad for tilbakemeldinger om at i hvert fall noen setter pris på å lese det jeg skriver. Jeg skal nok skrive mer, kjenner jeg. Og jeg har noen tanker om det.

Selv om jeg har vært veldig bevisst på å være helt og fullt tilstede her i Lucca til siste time, kjenner jeg at jeg i hodet, eller i magen, eller hvor det nå er at slike prosesser foregår, har lukket en dør til et kapittel i mitt liv. En dør som har fått stå på gløtt alt for lenge. Det føles godt.

Selv om jeg blir mer og mer minimalistisk, og stadig hevder at jeg skal reise gjennom resten av livet med lite bagasje, har jeg unnet meg et minne fra tiden i Lucca. Jeg har tidligere skrevet om Andrea Bucci som har vunnet en skulpturkonkurranse i Norge. Hans skulptur "Infinity" traff meg, og jeg kjente at ja, den representerer noe av det Lucca oppholdet har vært for meg: Følg drømmen, følg energien. Go fearward. Jeg når kanskje ikke månen, men det kan skje mye rart på veien dit.

27. november :-)

Dette er meg etter gårsdagens behandling på ayurvedaklinikken. Det ligner kanskje ikke helt, men det var sånn jeg følte meg.

Denne gangen fikk jeg på meg en tynn plastbukse, deretter ble jeg pakket inn i en slags kjeledress fra livet og ned. Kjeledressen var koblet til en maskin som ga en slags pumpende massasje. Godt for blodomløp og utrensing.

Og mens jeg lå der på benken, fikk jeg manikyr. Deretter var det ansiktsbehandling. Forrige gang kjøpte jeg ansiktskrem, denne gang gikk jeg ut med et flytende preparat som jeg skal bruke før jeg smører på kremen. Det skal nok gjøre susen, tenker jeg.

Det er utrolig hvor fort tre timer av og til kan gå...

Solen skinte da jeg kom ut, og jeg var sulten. Så jeg tok lunchen på en av restaurantene på piazzaen, dagens meny: Crèpe med asparges og reker, etterfulgt av kylling og tomatsalat. Med et glass rødvin til, selvfølgelig. Det er noen vaner det blir vanskelig å legge av seg når jeg kommer hjem :-) Og en kopp espresso etterpå, en ting jeg virkelig har lært å like.

Det er en utrolig opplevelse å kunne spise utendørs, og kjenne at solen varmer når kalenderen viser 27. november. Mens oktober var våtere og kaldere enn jeg hadde forestilt meg, har november vært fantastisk. Vi har hatt dager med 18 - 20 grader, og nesten ikke nedbør i det hele tatt. Da er det godt å være i Lucca.

Posteitaliane

Jeg har mange ganger humret og ledd når min yngste datter har beskrevet sine møter med offentlige kontorer i forskjellige afrikanske land.

Her kommer min italienske variant:

Da jeg spiste en hyggelig avskjedsmiddag med Kåre og Kristin på mandag, tipset Kåre meg om å sjekke Posteitaliane sine hjemmesider. Det gjorde jeg, og fant ut at jammen har de sin variant av Smartpost. Jeg dro sporenstreks til postkontoret og kjøpte to esker. I går kveld var eskene pakket, og merkelapper fylt ut.

I morges dro jeg til postkontoret, trakk kølapp og ventet. Da det ble min tur, leverte jeg første eske på disken, med utfylt merkelapp. Esken ble veid, og jeg var klar til å levere inn neste. Men - samme informasjon som sto på merkelappen skulle også skrives på selve esken. Det hadde jeg oversett. Jeg gjorde det. Jeg spurte damen om en informasjon jeg ikke forsto, og en mann i køen hjalp til med å forklare. Ferdig med det. Neste spørsmål: Hva inneholdt kartongen? Bare mine egne klær, men jeg har en kartong til med bøker og klær, sa jeg. Jeg klarte å si at jeg skulle reise hjem til Norge, og at jeg bare kunne ta 20 kg med på flyet, derfor måtte jeg sende noe hjem. Smil og nikk, og leting på data, og diskusjoner bak disken.

På et tidspunkt var fire mennesker engasjer i mine pakker. Jeg følte at jeg heftet køen, men ingen lot til å la seg affisere, verken damene bak disken eller menneskene i køen bak meg. Så jeg gjorde en liten pusteøvelse og tok det helt rolig jeg også. Klær syntes å være greitt, men bøker? Hm. Lete, lete, lete. Kanskje vi kan si gaver, foreslo damen. Det er ikke gaver, sa jeg, det er mine egne brukte bøker. Ja, men. Ok, gaver, sa jeg. Det innebar imidlertid at jeg måtte fylle ut tollklareringsskjema med spesifisert innhold og verdi. Jeg trakk oppgitt på skuldrene, og damene bak disken forsto, men sånn var det. Så jeg fylte ut etter beste evne, og signerte tre steder på ting jeg verken leste eller ville ha forstått.

Så ville hun ha personnummeret mitt, jeg skjønte det godt hjulpet av damen i skranken ved siden av. Jeg ga henne sertifikatet, og viste hva som var personnummeret. Det hjalp ikke i hennes datasystem. Hun viste meg sitt identitetskort, men Italia har tydeligvis en annen måte enn Norge for å identifisere sine innbyggere. Jeg spurte om pass ville hjelpe, men nei. Dette ga vi opp.

Så kjørte hun skjemaet jeg hadde fylt ut, gjennom en maskin, stemplet dette pluss merkelappen, ga meg mine kvitteringer, puttet resten i en gjennomsiktig plastpose og limte denne på pakken.

Samme prosess for pakke nummer to.

Jeg sa jeg trengte en kartong til, lik den største som jeg leverte inn. To damer gikk for å lete, kom tilbake med en annen type som jeg forrige gang fikk beskjed om at de ikke hadde. Siden den var litt mindre enn den jeg ønsket, fortsatte de å lete. Uten hell, så jeg tok den esken de hadde. Jeg fortalt at jeg kom tilbake med denne på mandag. Deretter skulle jeg reise hjem til Norge, så det ble den siste. Smil og ciao og arrivederci.

Etter dette var formiddagen gått. På hjemveien kjøpte jeg brød, og til lunch laget jeg bruschetta - med et lite glass vin til.

Jeg er da fortsatt i Italia :-)

Fotokurs i 2010

- garantert. Jeg skulle gjerne kunnet dele en bedre utgave av dette synet med deg - det var så vakkert. Men dette er det beste jeg klarer i dag.

Panikk i kulissene

Det minst kjekke ved å reise til eller fra et sted, er selve reisen. I hvert fall hvis du reiser med fly, har mye bagasje og reiser alene.

Jeg dro til Lucca uten returbillett. Jeg ble kjørt til Sola, og hentet på flyplassen i Pisa og kjørt til døren her. Enkelt og greitt når du har koffert, ryggsekk og stor håndbagasje.

For et par uker siden fant jeg tiden inne til å bestille returbillett. Jeg valgte Norwegian fra Roma av samme grunn som da jeg reiste ned: Jeg kunne sende to kolli på 40 kg, selvfølgelig mot å betale for det. Jeg tenkte å ta drosje herfra til jernbanestasjonen i Pisa, og tog til Roma. Av en eller annen grunn hadde jeg fått det for meg at toget stoppet ved flyplassen. Flyet mitt gikk allerede kl.13:20, og siden jeg av erfaring vet at togene i Italia slett ikke alltid kommer når de skal, fant jeg ut at jeg ville dra dagen før og ta en overnatting på et hotell på flyplassen. Som tenkt, så gjort, jeg fant et lite familiedrevet designhotell som så hyggelig ut, og bestilte rom.

Men så, da jeg hadde lagt meg i går kveld så jeg denne reiseruten for meg, og da ble jeg ganske svett. For det første er jeg ikke god på togstasjoner. Hvor kommer toget fra? Hvilken retning skal jeg i? Jeg kan spørre på italiensk fra hvilket spor det går. Men hvordan kommer jeg meg ombord i rett vogn og kupe med alt jeg har å drasse på? Dessuten hadde jeg snakket med Kåre som fortalte at toget ikke hadde stopp nær flyplassen. Jeg måtte inn til Roma, og så ut igjen enten med tog eller drosje. Jeg kjente at jeg kvidde meg som bare det samtidig som jeg så euroene renne ut.

Så da jeg i morges fikk mail fra Grethe om hvor greitt det hadde gått på flyplassen i Firenze, at betjeningen til Lufthansa var veldig hyggelig, og at hun hadde fått sende 42 kg uten å betale for overvekt, tenkte jeg: Yes, jeg endrer reiserute. Det går i tillegg buss fra Lucca til flyplassen i Firenze, og Lufthansa har ikke avgang før om kvelden.

Jeg måtte kjøpe tur/retur billett for å få en god pris. En vei Firenze - Frankfurt - Stavanger kostet 13.000 kroner. Det hører med til historien at det var dette Kåre hadde rådet meg til i forkant, så lytt til Kåre sier jeg bare.

Som tenkt, så gjort - igjen. Ny mail til Kåre for å få printet ut bekreftelsen, han hadde allerede gjort det med Norwegian- og hotellkvitteringene. Det jeg hadde glemt å ta i betraktning, var at Grethe har gullkort - det har ikke jeg.

Problemet nå er at jeg bare kan sende ett kolli à 20 kg. Så i dag har jeg ryddet og kastet og prøvepakket. Kofferten blir full, og jeg må sende et par kartonger hjem, både bøker og klær. Ryggsekken tror jeg må få overvintre i Lucca, den klarer jeg ikke å pakke nedi noe.

Akkurat nå er jeg ganske fornøyd.  Kostnaden for en ekstra flybillett og for å sende pakker per post har jeg satt på kontoen for dumme ting jeg av og til gjør. Jeg har av en eller annen grunn vært litt ukonsentrert de siste dagene.

I morgen får jeg gå på postkontoret med den første kartongen. Deretter skal jeg nyte de siste dagene, bl.a. med besøk på fotoutstillingene.

Turandot

Jeg måtte jo få med meg Puccini opera i Lucca når jeg hadde muligheten for det. I går kveld og i dag kl. 16 har teateret vist Turandot, historien om den unge kinesiske prinsessen som får sine beilere halshugget dersom de ikke klarer å svare riktig på hennes tre gåter.

Det var stappfullt i teateret, og i dag stakk jeg meg ikke ut i klesveien. Ikledd lang, sort linkjole og hvit bluse, sko med hæler og smykker gled jeg rett i i selskapet.

Det var en fin opplevelse, og da helten avsluttet Nessun Dorma ved innledningen til tredje akt brøt publikum ut i voldsom applaus og bravorop. Så fikk vi sangen en gang til. Jeg vet ikke om det er vanlig, eller om det var en gest til ære for dagens publikum. Flott var det i hvert fall, og mer applaus ble det. Jeg hadde en far med to barn like bak meg, og da stykket var over og sangerne kom frem på scenen for å ta imot applaus, først en etter en, deretter alle samlet, klappet de som gale alle tre og ropte av full hals bravo, brava, bravi. Litt mer futt enn i en norsk teatersal.

Forestillingen sluttet kvart på syv, og jeg ruslet sakte hjemover i lørdagskvelden. På Piazza Napoleone hvor jeg fotograferte høsttrærne forleden, er julelysene nå på plass. Jeg er redd for at jeg akkurat ikke får med meg tenning av julelysene, for jeg drar fra Lucca første søndag i advent. Litt synd, men sånn er det.

Det var masse folk i gatene og på uterestaurantene. Kvelden er mild og fin og mange forretninger var fortsatt åpne.

Vel hjemme leser jeg i Aftenposten av operaen i Oslo også viser Puccini - "La fanciulla del west" - jenten fra vesten, en slags cowboyfortelling i operaform.

Julen nærmer seg

har jeg forstått. For noen dager siden fikk jeg via Skype se at snøen lå på bakken i Sandefjord, og min datter har begynt å lytte til julemusikk. Begge mine døtre har for lengst handlet og pakket inn julegaver. Min søster i Bergen har allerede bakt to sorter julekaker og pyntet i kjøkkenvinduene for å ha julestemning der når hun fortsetter med julebaksten.

Jeg har konstatert at julen nærmer seg i Lucca også. Men det er ikke helt lett å komme i norsk førjulsstemning når solen skinner og temperaturen stiger mot 20 varmegrader. Men her kommer noen glimt:

Julebelysningen er på plass i gatene, men den er ikke tent enda.

I mange butikker er vinduene pyntet, og i mange andre holder man på med juledekorering.

Etter en tur på muren og en god stund på en benk i solskinnet, var jeg innom Il Desco som jeg skrev om forrige helg. Jeg handlet ost og  brød, og smakte på vin igjen. Deretter drakk jeg kaffe med Renzo - eieren av villaen hvor vi plukket oliven. Han er formann i foreningen for olivenoljeprodusentene og har travle dager med messen.Vi tok en kopp kaffe, og jeg er ganske fornøyd med hvordan jeg klarer meg på stotrende italiensk. Det var takk for denne gang, og arrivederci - kom tilbake neste november og bli med på olivenplukking  igjen, var avskjedsreplikken fra Renzo.

Kanskje det, ja.

Trær i høstsol

på Piazza Napoleone like før klokken tre i går ettermiddag:

Yale student fra sengen

Tidlig, tidlig på morgenen våknet jeg av at jeg var kald og hadde klump i halsen. Ikke særlig moro i disse svineinfluensa tider. I hodet hørte jeg stemmen til min mor: Sengevarme er det beste. Og siden jeg steller pent med helsen, iførte jeg meg ull på kroppen, ullsjal over skuldrene, to lag ullsokker og to dyner, og krøp tilbake i sengen med en stor kopp grønn te da det egentlig var tid for å stå opp. Og pc.

Etter å ha lest nyheter, sjekket Facebook og mail og vært innom noen blogger, åpnet jeg en link som jeg har  hatt liggende lenge uten å sjekke nærmere ut. Og det fikk virkelig sving på denne dagen!

Jeg har alltid likt å studere og lære, det var vel derfor Academic Earth appellerte til meg i utgangspunktet. Her har de store amerikanske universitetene Harvard, Stanford, Yale og flere lagt ut videoforelesninger som er gratis tilgjengelig. Her kan man se og lytte til glimrende forelesere innen en lang rekke fagområder, som arkitektur, astronomi, biologi, historie, psykologi, filosofi - og enda mye mer.

Og siden jeg er inne i min italienske periode, siden jeg bor i Lucca, og siden jeg overveier å melde meg på et to ukers kurs i italiensk språk og kultur i Roma i mars, valgte jeg en forelesning fra Yale om romersk arkitektur - den første i en serie på 23. Det var kjempemoro - så i løpet av dagen har jeg tatt to forelesninger til! Hvis jeg holder dette tempoet de dagene jeg har igjen i Lucca, klarer jeg å fullføre hele forelesningsrekken før jeg reiser hjem.

Diana Kleiner, som foreleseren heter, bruker masse bilder fra Roma og Pompei i disse første forelesningene. Så nå vet jeg en del om hvordan romerne "stjal" litt fra etruskerne, og litt fra grekerne da de formet sin egen arkitektur. Jeg kan litt om å bygge bymurer som festningsverk, som La Mura i Lucca, med forskjellige stensorter og forskjellig metodikk. (Jeg må nok ut å se litt nærmere på muren etter i dag). Jeg kan litt om hvordan byplanleggingen var - to hovedgater, en nord/sør, og en øst/vest - og der gatene krysses, anla de Forumet. Dette er lett å kjenne igjen fra Lucca. Jeg kan litt om hvordan de anla gater, med "steppingstones" som gjorde at man kunne krysse gaten relativt tørrskodd selv i regnvær.

Jeg kan litt om hvordan templer, graverog amfiteatre ble bygget, og jeg har lært hvordan datidens badeanlegg og fast food restauranter fungerte. Jeg vet at romerne var de første som tok i bruk betong som ga større fleksibilitet i den arkitektoniske utformingen enn tre som etruskerne bruke, og stein (marmor) som grekerne brukte. Senere ble det marmor i Romerriket også.

Foreleseren brukte Google Earth aktivt, og inspirert av det, har jeg lastet programmet ned på min pc. Så nå har jeg vandret i Lucca uten å ha vært utenfor døren, og jeg har også vært i Stavanger og besøkt huset mitt.

Dagen har gått kjempefort, og jeg har for lengst fått varmen i meg igjen. Så i morgen er jeg nok på bena. Nå får det være nok pc for i dag. Jeg skal lage meg en kopp grønn te og lese litt om Gomorrah før jeg slukker lyset.

Men først en liten anbefaling: Unn deg en dag i sengen!

L d P f

- LUCCA digital PHOTO fest er neste store arrangement i byen. Det startet allerede lørdag, og varer frem til 8. desember.

Til byen kommer både italienske og internasjonale fotografer og eksperter på alt som har med foto å gjøre. Det avholdes workshops og foredrag, det arrangeres konkurranser, møter, diskusjoner, og det deles ut prestisjefylte priser. Man kan også bestille tid hos ekspertene og få sine foto vurdert. Dette er for de profesjonelle.

Til glede for et større publikum arrangeres det utstillinger åtte steder rundt omkring i byen og på muren, bl.a. av World Press Photo 09. Jeg har allerede kjøpt en billett som gir adgang til alle utstillingene - her tror jeg det gjelder å ta litt hver dag.

Jeg ville gjerne lagt inn noen bilder som jeg finner på nettet, men de er beskyttet av opphavsretten. Så du får nok nøye deg med mine når jeg har vært på noen av utstillingene.

Jeg har et godt kamera, men jeg er veldig lite fornøyd med egne evner som fotograf. Det har jeg tenkt å jobbe med i 2010. På den annen side er jeg blitt ganske god til å lage digitale fotobøker, og de blir faktisk fine selv om bildekvaliteten bare er så som så. Jeg lager for eksempel bok av denne bloggen, for å ha som et minne om mine to måneder som livsnyter i Lucca.

Andrea Bucci

- lyder navnet kjent? Ikke det, nei. Det gjorde det ikke for meg heller før jeg på en av mine rusleturen ble stående å kikke inn vinduet til dette galleriet:

Figurene appellerte til meg, og det så den eldre mannen innenfor. Han vinket meg inn og åpnet døren. Han fortalte om de forskjellige figurene, og de forskjellige materialene de var laget av. Jeg måtte hilse på kunstneren selv som sto i rommet bak og jobbet på en skulptur. Veldig hyggelige mennesker begge to, jeg gjetter på at det var far og sønn.

Selvfølgelig kunne jeg ikke holde det gående lenge før jeg måtte komme med standardfrasene mine om at jeg er norsk, har bare vært noen uker i Lucca og snakker veldig lite italiensk. Norsk? sa kunstneren med stor begeistring. Og på en god blanding av engelsk og italiensk fortalte han at han skulle til Oslo til våren i forbindelse med en utstilling. Om jeg bodde i Oslo? Nei, sa jeg, men jeg har familie der og er der av og til. Så fikk han visittkortet mitt, og setter meg på mailinglisten. Sånn får jeg vite når utstillingen skal være.

Jeg får kortet hans og leter ham opp både på hjemmesiden og Facebook. Og der finner jeg følgende kunngjøring:

Andrea Bucci won 

the Selvaag Peer Gynt international competition

with the sculpture titled "The wild buck ride".

The model will be enlarged to a size of 

2 meters height and casted in bronze.

The monument will be placed in the

Peer Gynt Sculpture Park in Oslo Norway in 2010

Wow - tenker jeg - som ikke aner at det finnes en Peer Gynt skulpturpark i Norge.

Her er kunstneren med vinnerskulpturen:An

Fra Buccis hjemmesider finner jeg link til konkurransen, jeg må jo vite mer om dette, og der leser jeg:

Selvaag gjør kunst tilgjengelig der folk bor, ferdes og lever og har siden 1950 utplassert nær 500 skulpturer i tilknytning til større boligprosjekter for å glede og inspirere beboerne. "Peer Gynt-Suiten" som installeres i vårt nye utbyggingsområde på Løren i Oslo, er en skulpturell fremstilling av forfatteren Henrik Ibsens kjente verk "Peer Gynt". De fleste skulpturene skaffes til veie gjennom vår  internasjonale skulptur konkurranse. Til nå er 13 skulpturer installert.

Peer Gynt-suiten er Norges eneste utendørs samling med skulpturer fullt og helt viet et skuespill av Henrik Ibsen. Selvaag Gruppen bygger en ny bydel på Løren i Oslo, og ønsker å gi området særpreg ved å sette ut denne spesielle skulptursamlingen.

Når samlingen er komplett i 2012 vil den bestå av rundt 30 norske og internasjonale verk med motiver fra Ibsens Peer Gynt. Skulpturene av Elena Engelsen/Per Ung, Jim Dine og Enzo Cucchi er bestillingsverk. Resten av skulpturene skaffes til veie gjennom en internasjonal skulpturkonkurranse, der en faglig jury velger ut vinnere gjennom flere år. Bidragene kommer fra internasjonalt anerkjente kunstnere fra alle verdenshjørner. Tanken er at skulptursamlingen kan bli en ny, stor turistattraksjon i Oslo.

Så hvis du er nysgjerrig som meg - dra til Løten. Kanskje vi treffes under avdukingen?

Her er et eksempel på en av de 13 skulpturene som allerede er utstilt. Jeg er litt usikker på hvilken det er, men gjetter på "Bruderovet" - eller hva?

Skulle du ha lyst til å se mer på Andre Buccis kunst, finner du link til nettbutikken hans her. Du kan handle over internett - eller bare beundre de vakre figurene.

Jeg vet jeg gjentar meg selv, men it's a small world. Og det er utrolig hva man kan oppleve når man tar seg tid til bare å rusle rundt uten mål og mening.

Lirica e jazz

Det er blitt lørdag kveld, og vi har billetter til en musikkforestilling med jazz og opera i Teatro del Giglio - byens teater.

Vi småløper fra Il Desco og rekker akkurat en pizza (veldig god) og et glass vin på Rustikanella før vi løper videre til teateret. Lett anpustne ankommer vi foajeen - og møter det italienske publikumet. Vi tar vært på farten og trasket og gått hele dagen, og er kledd deretter - jeg i langt dongeriskjørt, joggesko og boblejakke. Vi føler oss veldig norske og litt utilpass når vi betrakter menneskene rundt oss. Her er det mye high fashion, smykker og velfriserte hoder. Og menn i mørk dress og blankpussede svarte sko, må vite. Jeg må nok finne frem det beste jeg har i Lucca garderoben neste gang jeg skal i teateret.

Vi skynder oss gjennom foajeen og opp alle trappene til det som på Den Nasjonale Scene i Bergen ville hett "tørkeloftet". Men vi både ser og hører godt fra plassene våre.

Bandet heter Andrea Roventini Big Band - og de spiller god, gammel storbandjazz som er behagelig for øret. Andrea Roventini selv er trommeslager, og hvis du er interessert i det, finnes det noen snutter på YouTube. Jeg legger ingen link, for trommesolo er ikke akkurat min greie.

Operaen blir sunget av Katia Ricciarelli og Francesco Zingariello.

Fra scenen blir det opplyst at kveldens forestilling er sponset av Rotaryklubben i Lucca. Så der har vi publikumet vårt, tenker jeg.

Hyggelig var det, og vi kommer oss vel hjem nesten uten å gå feil i mørket.

Il Desco

kan vel best oversettes med "Dekket bord", tror jeg. I Real Collegio, like ved her jeg bor, avløser den ene store messen den andre. Ikke før var Comics & Games over, så sto en messe for ekteskap og bryllup på tapetet. Den holdt jeg meg unna.

Men fredag åpnet Il Desco som er en matmesse og enda mye mer: Kunstutstillinger, underholdning, og informasjon. Målet er "sapore e sapere" - smake og få kunnskap om - lokale produkter fra lokale produsenter i Lucca området. Messen går over fire helger - så her har jeg nok ikke vært for siste gang.

Den nye vinen er produsert, den aller mest jomfruelige olivenoljen er til salgs i tillegg til skinker og pølser i alle varianter. Pluss oster, marmelade, kaker, brød, grønnsaker og  enda mer. Ca 50 velfylte stands som den du ser på bildet. Bak disken står produsentene selv, og smilende og blide frembyr de smaksprøver av sine spesialiteter. Det smakes (sapore), kommenteres - og handles.

Grethe og jeg tok turen på lørdag, og smakte oss gjennom alt som var, med hovedvekt på vin tror jeg vi må si. Et ukjent produkt for oss var en slags lompe av kastanjemel stekt i kastanjeblader mellom varme stener. Ingen favoritt. Da vi kom tilbake søndag for mer av det samme, hadde vi fått venner bak disken som kjente oss igjen. Språkmessig var det meget nyttig. Nå kan jeg si på nesten perfekt italiensk: "Posso assaggiare anch'io?" - kan jeg også få smake?

Agriturismo - gårdsturisme - er en populær ferieform, særlig for barnefamilier. Da min døtre var små dro vi på bondegårdsferie til Danmark. Flere av produsentene på Il Desco driver denne form for turisme - så her kommer link til hjemmesiden til  en av dem: Al podere di Rosa - på godset til Rosa. Rosa kjente oss igjen fra olivenoljepressingen forrige uke. Verden er ikke så stor i Lucca.

Begge dagene fikk vi med oss underholdning - både musikk og ballett. Lørdag ettermiddag møtte vi opp til den tiden som var oppgitt i programmet. Vi var tidlig ute, og sikret oss plass på første rad. Og der satt vi en time før noe skjedde. Vi tror det forholder seg slik at det var prominente gjester blant publikum, og for at de skulle få anledning til å besøke messen, utsatte man bare konserten - 15 min. ble det sagt, men det gikk en time. Jeg har inntrykk av man finner litt av den samme mentaliteten i Italia som i f.eks. Afrika - ting skjer når det skjer.

Men da det først skjedde, fikk vi oppleve en energibombe av de sjeldne. Carlo Monni var naturlig nok ukjent for oss, og ikke skjønte vi verken hva han sa eller sang. Men salen var fullsatt med pene mennesker som humret og lo og klappet - og da gjorde vi det samme. Ved hjelp av Google fant vi ut at han er en kjent sanger, lyriker og filmskuespiller, og på YouTube kan du både se og høre ham: Carlo Monni in action. Innimellom plukket han opp trombonen og spilte noen toner.

Etterpå var det ballet av skjønne unge jenter som danset Igor Stravinskijs Le sascre du printemps. En vakker liten forestillijg.

Giro d'Italia Ciclocross

Jeg har skjønt at Italia er landet for sykkelentusiaster. Ikke bare er sykkelen et dagligdags transportmiddel, sykling er også en idrett med stor utbredelse og et stort, interessert publikum. Denne helgen var det sykkelcross i Lucca. På markene utenfor muren var det laget løyper, og søndag gikk denne etappen av Giro d'Italia Ciclocross av stabelen.

Jeg tok noen bilder, og lar disse tale for seg selv:

God mandag

Start uken med denne - og se hva som skjer :-)

Det italienske kjøkken

er:

1. Fargerikt og enkelt.
Tomat og mozzarella salat er et godt eksempel. Gode smakfulle tomater med biter av bøffelmozzarella, litt god olivenolje, tilsatt noen blader med basilikum.
2.  Lett å like – lett å lage
Spagetti med kjøttdeig og tomatsaus er hele Norges nasjonalrett. I hvert fall om vi skal måle i forhold til antall ganger vi spiser retten i løpet av året.
3. Fokus på ferske råvarer
ItaliesItalienske byer har bakerier, kjøttbutikker, ostebutikker med dyktige fagfolk bak diskene. Ukentlig marked der lokale produsenter tilbyr sine varer, alt satt i system og flittig benyttet av lokalbefolkningen.
4. Pizza, pasta og pane (brød)
Pizza, pasta og brød fra Italia er blitt verdenskjente merkevarer. Italienerne er stolte av sitt kjøkken og legger sin sjel i å holde på sitt særpreg.
5. Nydelig og jomfruelig olivenolje
God ekstra virgin olivenolje fra Italia er hyppig brukt smaksetter. Olivenoljer fra Toscana eller Liguria konkurrerer om å være de beste olivenoljene. Olivenoljene er fruktige og runde i smaken og ikke så pepperpregede som de greske og spanske livenoljene.
6. Sitroner og tomater
Har du smakt sitroner fra Amalfikysten og spist solmodne tomater i Italia? Sammenlignet med norske vintertomater og tørre sitroner i norske butikker blir forskjellen ekstrem.
7. Vin og ost
Italia er et av de største vinlandene i verden. Kjenner du de tre B-ene så er du en vinkjenner på 3 sekunder. Si Barolo, Barbaresco eller Brunelli til en italiener og du har en venn for livet. Tar du med et stykke ost som parmesan, mozzarella og gorgonzola blir du invitert på middag!
8. Nydelige desserter
Tiramisu og Panna Cotta er to velkjente italienske desserter. Enkle og genuine i sin form. Kokkens kreativitet løfter disse dessetene opp til kulinariske nytelser.
9. Kvalitet på kaffeopplevelsene
Espresso og Cappuccino smaker som regel utmerket i Italia. Alt tilberedes ofte manuelt og i gode espressomaskiner. Nytes ofte stående ved bardisken.
10. Uformelt og trivelig
Likevel - utmerket mat og drikke får man i andre land utenom Italia også. Den uformelle stilen og stemningen i Italia er viktig for matopplevelsen. Italienske storfamilier med støy, latter og matglede er annerledes enn oss nordboere og underholdende å observere.

 (Kilde: parmesan.no)

Sjekk her og se om du finner noe som frister.

Olivenhøsting

Mandag morgen kl. 09:15: Arbeidslaget samles for felles transport til Villa Baldaccini: Tre barndomsvenninner som nå bor i hver sin by, men som for lenge siden har bestemt at de skal på tur sammen når de fyller 30. Det ble lenge å vente, så nå feirer de 29 istedet med en tur til Lucca og olivenhøsting som høydepunkt. Pluss Grethe, Rolf og jeg. Alle norske. I tillegg til Jone, Kåres fetter og høyre hånd.

Villaens eier, Renzo, tar i mot oss og byr på kaffe - den lille koppen som jeg har lært meg å like, med sukker i - og kjeks. Deretter bærer vi tre kasser hver ned til feltet med oliventrær som skal høstes i dag. Det er lagt ut nett på bakken under trærne for å fange opp olivenene når de faller fra trærne. En kort orientering, litt veiledning, så er vi i gang. To "eksperter" fra naboeiendommen er med, de løsner frukten fra toppen av trærne med dertil egnet redskap (som jeg dessverre ikke har bilde av) - vi amatører plukker for hånd.

Grethe og jeg i aksjon.

Det drypper fra

trærne etter alt regnet

i går. Men vi er godt

kledd.

Rolf er bondesønn og forstår seg på innhøsting.

Renzo i bakgrunnen.

Vi plukker både svarte og grønne oliven - en jevn blanding gir den beste smaken på oljen. Noe klarer vi å plukke rett i kassene, resten samles i nettet som så rulles til en pølse. Dermed blir det lettere å få fangsten opp i kassene.

15 kasser må vi plukke for at vi skal ha volum nok til å dra til presseriet. Og det vil vi, for vi vil være med på hele prosessen.

Jeg øver meg på å telle på italiensk - her har vi uno, due, tre, quatro cassetti.

Men uten mat og drikke....
Mens vi har jobbet ute, har Renzos svigerforeldre og hans kone jobbet på kjøkkenet. Vi sitter alle til bords sammen, og får servert DEN lunchen.

Tre forskjellige "torte" og pølse som antipasta, pasta med pesto som primo, polenta og to forskjellige slags kjøtt som secondo, og tiramisu og kake som dolce. Med både hvit og rød vin og brød. Etterfulgt av kaffe og grappa.

Etter en sånn lunch kunne det passet med en pisolino - en liten hvil. Men dengang ei - tilbake til arbeidet.

Olivenproduksjonen hos Baldaccini er økologisk.

En liten ponnyfamilie står for gjødslingen.


Ferdig! Klokken er blitt vel fire på ettermiddagen. 17 kasser klarer vi - på presseriet veier vi inn 309 kg oliven! Litt ventetid - det er flere enn oss som har høstet. Hit til presseriet kommer også de som bare har et oliventre eller to og får presset olje til eget bruk.

Våre 17 kasser tømmes over i en stor, innholdet veies, og tømmes deretter over i en stor beholder.

Derfra "suges" innholdet over  i en slags sklie - oliven og blader i skjønn forening, selv om vi har gjort så godt vi kunne for å skille ut blader og annet som ikke hører hjemme i olivenolje.









I neste stadium skilles oliven og blader. Deretter går olivenene videre og blir vasket.

Siste sjanse for Renzo til å plukke ut rusk som ikke skal med i presseprosessen. Når olivenene har passert denne posten, er det for oss bare å vente - på dette:

Her kommer de første dråpene av '"vår" olje! Dette har vi faktisk produsert i dag - en god følelse.

Og jeg får smake på den aller, aller ferskeste olivenoljen i verden. Den smaker gress og pepper og er veldig god!

Renzo tapper en liten flaske til hver av oss - en fin souvenir fra en fin dag.

309 kg oliven veier vi inn - 42,5 kg olivenolje får vi ut - det er bra, forstår jeg.

Det har tatt tid på presseriet - det er så vidt vi rekker hjem til en rask dusj før vi alle møtes igjen til middag på restaurant Olivo. Kåre har bestilt full italiensk middag med tilhørende viner - en fantastisk skalldyrsuppe, to pastaretter, biff eller lam til hovedrett, pannacotta til dessert, og kaffe. Musserende vin før maten, hvit og rød til maten, dessertvin, grappa eller annet til kaffen.

En storartet, morsom og lærerik dag - med godt arbeid og mye god mat og vin.