Arrivederci

- it's time to say good bye, synger Dean Martin fra Spotify i bakgrunnen. Jeg får opp mye Dean Martin når jeg søker på italian lovesongs, hvilket jeg gjør ofte for å lytte til språket. Men akkurat nå, til dette siste innlegget, passer det godt med akkurat denne sangen, selv om han synger om Roma, og ikke om Lucca.

I morgen sitter jeg altså på flyet tilbake til Stavanger. Det virker litt rart, men jeg vet at sånn er det. Ved midnatt lander jeg på Sola. Mens jeg har vært her har blokken jeg bor i, gjennomgått omfattende oppussing; fasaden er isolert og kledd med nye plater, alle vinduene er byttet ut, og terrassen er pusset opp. Så det blir litt spennende å se forandringene.

Jeg har laget mitt siste måltid i leiligheten, spaghetti carbonara, som er en favoritt. Jeg har ryddet ut av kjøleskap og bad, kastet rester, og samlet det som kan brukes til vaskehjelpen hvis hun vil ha det. I morgen tidlig skal søppelet kastes.

Da skal jeg også på postkontoret med den siste esken. Men nå har jeg lært, nå har jeg laget en detaljert innholdsfortegnelse, på italiensk, og fylt ut skjemaer etter alle kunstens regler. Heretter skal jeg reise med lite bagasje!

Jeg har satt igjen en ryggsekk på loftet i huset her, så jeg kommer helt sikkert tilbake. Jeg er ikke ferdig verken med Lucca eller Italia. Men akkurat nå skal det bli godt å komme hjem. Hvem jeg gleder meg mest til å treffe igjen? Helt ærlig? Frisøren min. Ni uker borte fra henne har satt sine spor. Heldigvis har jeg en avtale med henne på tirsdag. Ellers gleder jeg meg til en tradisjonell lutefiskmiddag med en god venninne, og til jul i Sandefjord med døtre og svigersønner.

Og så har jeg noen spennende tanker om 2010.

Men for nå: Arrivederci til deg som har fulgt meg på bloggen gjennom mine to måneder i Lucca, arrivederci Lucca, arrivederci Italia.

Og husk: Skulle du noen gang bestemme deg for å reise til Lucca, snakk med Kåre.

Da takker jeg for følget og avslutter med juletreet på piazzaen - et oliventre naturligvis:

1. søndag i advent

Julebelysningen er tent, julemarked har åpnet, og Luccheserne strømmer ut i gatene denne 1. søndag i advent. Det gjør de forresten hver søndag ettermiddag, det offentlige rom er møteplassen deres. I Via Fillungo som er den største handlegaten, går vi som sild i tønne. Men det er ingen som stresser, folkemengden beveger seg som en rolig elv, det gjelder bare å finne sin plass og følge med strømmen. Det har falt noen dråper fra himmelen, italienerne har slått opp paraplyene, men ingen bergenser vil finne på å kalle det for regn.

Noen bilder fra gatelivet, litt julemarked og Piazza Napoleone som er et syn:

Dette er de samme trærne som jeg viste høstbilder

av for ganske kort tid siden.

Neste helg islegger de Piazza Napoleone. Fra da av og frem til begynnelsen av januar er plassen skøytebane og samlingssted for byens barn og ungdommer.

Etter å ha vandret rundet en god stund, var det tid for meg til å rusle hjem, tenne mitt eget adventslys, skjenke meg et glass vin, og skrive noen siste ord på bloggen.

Piazza Anfiteatro

Her kommer en liten billedserie fra piazzaen i dag, et par fra i morges, et par fra rundt lunchtid. De to restaurantene på skyggesiden har forlengst stengt for vinteren. De er helt rigget ned og borte. Et par av restaurantene på solsiden har også stengt for det meste, men åpner så snart solen skinner. To restauranter holder ut, selv om det begynner å bli langt mellom gjestene, særlig på kveldstid.

Fortsatt finner turistene veien hit, men det er langt mellom gruppene nå.

Siste tur på muren

Etter at jeg i morges hadde pakket og forsikret meg om at jeg får med meg hjem det jeg trenger, ruslet jeg en sakte tur på muren - for siste gang. Jeg har vist deg muren i høstfarger, nå står de fleste trærne nakne som flotte skulpturer mot en gråblå himmel. Bare noen få høstgyldne blader klamrer seg fortsatt fast. Jeg liker nakne trær, synes det er noe kraftfullt over dem. Her er et jeg likte godt:

Så fant jeg disse som kanskje har tatt litt feil av årstiden. Jeg liker livskraften til løvetann også:

Og denne balkongkassen - ikke dårlig i slutten av november:

Jeg traff ikke så mange mennesker i dag. På det faste bordet hvor fire, fem eldre menn pleier å spille domino, satt det nå bare en alene. Kanskje han ventet på kameratene. Noen joggere - i kortbukse. Noen barnefamilier, noen ungdomsgjenger. Stille og rolig. Det passet min sinnsstemning.

Infinity

Det nærmer seg hjemreise, og de siste dagene har jeg tatt meg i å tenke at "nå gjør jeg dette for siste gang". Det er litt vemodig, jeg må innrømme det. Samtidig kjenner jeg at det er på tide å vandre videre. Jeg kommer hjem, men jeg er på vandring.

Jeg har hatt to flotte måneder i Lucca. Masse nye opplevelser, mange hyggelige mennesker, gleden over å kjenne at jeg behersker situasjonen og klarer meg i vanlige dagligdagse situasjoner med de få italienske glosene jeg kan. Gleden over studenttilværelsen, selv om det var slitsomt.

Jeg har hatt stor glede av å skrive denne bloggen, og er glad for tilbakemeldinger om at i hvert fall noen setter pris på å lese det jeg skriver. Jeg skal nok skrive mer, kjenner jeg. Og jeg har noen tanker om det.

Selv om jeg har vært veldig bevisst på å være helt og fullt tilstede her i Lucca til siste time, kjenner jeg at jeg i hodet, eller i magen, eller hvor det nå er at slike prosesser foregår, har lukket en dør til et kapittel i mitt liv. En dør som har fått stå på gløtt alt for lenge. Det føles godt.

Selv om jeg blir mer og mer minimalistisk, og stadig hevder at jeg skal reise gjennom resten av livet med lite bagasje, har jeg unnet meg et minne fra tiden i Lucca. Jeg har tidligere skrevet om Andrea Bucci som har vunnet en skulpturkonkurranse i Norge. Hans skulptur "Infinity" traff meg, og jeg kjente at ja, den representerer noe av det Lucca oppholdet har vært for meg: Følg drømmen, følg energien. Go fearward. Jeg når kanskje ikke månen, men det kan skje mye rart på veien dit.

27. november :-)

Dette er meg etter gårsdagens behandling på ayurvedaklinikken. Det ligner kanskje ikke helt, men det var sånn jeg følte meg.

Denne gangen fikk jeg på meg en tynn plastbukse, deretter ble jeg pakket inn i en slags kjeledress fra livet og ned. Kjeledressen var koblet til en maskin som ga en slags pumpende massasje. Godt for blodomløp og utrensing.

Og mens jeg lå der på benken, fikk jeg manikyr. Deretter var det ansiktsbehandling. Forrige gang kjøpte jeg ansiktskrem, denne gang gikk jeg ut med et flytende preparat som jeg skal bruke før jeg smører på kremen. Det skal nok gjøre susen, tenker jeg.

Det er utrolig hvor fort tre timer av og til kan gå...

Solen skinte da jeg kom ut, og jeg var sulten. Så jeg tok lunchen på en av restaurantene på piazzaen, dagens meny: Crèpe med asparges og reker, etterfulgt av kylling og tomatsalat. Med et glass rødvin til, selvfølgelig. Det er noen vaner det blir vanskelig å legge av seg når jeg kommer hjem :-) Og en kopp espresso etterpå, en ting jeg virkelig har lært å like.

Det er en utrolig opplevelse å kunne spise utendørs, og kjenne at solen varmer når kalenderen viser 27. november. Mens oktober var våtere og kaldere enn jeg hadde forestilt meg, har november vært fantastisk. Vi har hatt dager med 18 - 20 grader, og nesten ikke nedbør i det hele tatt. Da er det godt å være i Lucca.

Posteitaliane

Jeg har mange ganger humret og ledd når min yngste datter har beskrevet sine møter med offentlige kontorer i forskjellige afrikanske land.

Her kommer min italienske variant:

Da jeg spiste en hyggelig avskjedsmiddag med Kåre og Kristin på mandag, tipset Kåre meg om å sjekke Posteitaliane sine hjemmesider. Det gjorde jeg, og fant ut at jammen har de sin variant av Smartpost. Jeg dro sporenstreks til postkontoret og kjøpte to esker. I går kveld var eskene pakket, og merkelapper fylt ut.

I morges dro jeg til postkontoret, trakk kølapp og ventet. Da det ble min tur, leverte jeg første eske på disken, med utfylt merkelapp. Esken ble veid, og jeg var klar til å levere inn neste. Men - samme informasjon som sto på merkelappen skulle også skrives på selve esken. Det hadde jeg oversett. Jeg gjorde det. Jeg spurte damen om en informasjon jeg ikke forsto, og en mann i køen hjalp til med å forklare. Ferdig med det. Neste spørsmål: Hva inneholdt kartongen? Bare mine egne klær, men jeg har en kartong til med bøker og klær, sa jeg. Jeg klarte å si at jeg skulle reise hjem til Norge, og at jeg bare kunne ta 20 kg med på flyet, derfor måtte jeg sende noe hjem. Smil og nikk, og leting på data, og diskusjoner bak disken.

På et tidspunkt var fire mennesker engasjer i mine pakker. Jeg følte at jeg heftet køen, men ingen lot til å la seg affisere, verken damene bak disken eller menneskene i køen bak meg. Så jeg gjorde en liten pusteøvelse og tok det helt rolig jeg også. Klær syntes å være greitt, men bøker? Hm. Lete, lete, lete. Kanskje vi kan si gaver, foreslo damen. Det er ikke gaver, sa jeg, det er mine egne brukte bøker. Ja, men. Ok, gaver, sa jeg. Det innebar imidlertid at jeg måtte fylle ut tollklareringsskjema med spesifisert innhold og verdi. Jeg trakk oppgitt på skuldrene, og damene bak disken forsto, men sånn var det. Så jeg fylte ut etter beste evne, og signerte tre steder på ting jeg verken leste eller ville ha forstått.

Så ville hun ha personnummeret mitt, jeg skjønte det godt hjulpet av damen i skranken ved siden av. Jeg ga henne sertifikatet, og viste hva som var personnummeret. Det hjalp ikke i hennes datasystem. Hun viste meg sitt identitetskort, men Italia har tydeligvis en annen måte enn Norge for å identifisere sine innbyggere. Jeg spurte om pass ville hjelpe, men nei. Dette ga vi opp.

Så kjørte hun skjemaet jeg hadde fylt ut, gjennom en maskin, stemplet dette pluss merkelappen, ga meg mine kvitteringer, puttet resten i en gjennomsiktig plastpose og limte denne på pakken.

Samme prosess for pakke nummer to.

Jeg sa jeg trengte en kartong til, lik den største som jeg leverte inn. To damer gikk for å lete, kom tilbake med en annen type som jeg forrige gang fikk beskjed om at de ikke hadde. Siden den var litt mindre enn den jeg ønsket, fortsatte de å lete. Uten hell, så jeg tok den esken de hadde. Jeg fortalt at jeg kom tilbake med denne på mandag. Deretter skulle jeg reise hjem til Norge, så det ble den siste. Smil og ciao og arrivederci.

Etter dette var formiddagen gått. På hjemveien kjøpte jeg brød, og til lunch laget jeg bruschetta - med et lite glass vin til.

Jeg er da fortsatt i Italia :-)