Infinity

Det nærmer seg hjemreise, og de siste dagene har jeg tatt meg i å tenke at "nå gjør jeg dette for siste gang". Det er litt vemodig, jeg må innrømme det. Samtidig kjenner jeg at det er på tide å vandre videre. Jeg kommer hjem, men jeg er på vandring.

Jeg har hatt to flotte måneder i Lucca. Masse nye opplevelser, mange hyggelige mennesker, gleden over å kjenne at jeg behersker situasjonen og klarer meg i vanlige dagligdagse situasjoner med de få italienske glosene jeg kan. Gleden over studenttilværelsen, selv om det var slitsomt.

Jeg har hatt stor glede av å skrive denne bloggen, og er glad for tilbakemeldinger om at i hvert fall noen setter pris på å lese det jeg skriver. Jeg skal nok skrive mer, kjenner jeg. Og jeg har noen tanker om det.

Selv om jeg har vært veldig bevisst på å være helt og fullt tilstede her i Lucca til siste time, kjenner jeg at jeg i hodet, eller i magen, eller hvor det nå er at slike prosesser foregår, har lukket en dør til et kapittel i mitt liv. En dør som har fått stå på gløtt alt for lenge. Det føles godt.

Selv om jeg blir mer og mer minimalistisk, og stadig hevder at jeg skal reise gjennom resten av livet med lite bagasje, har jeg unnet meg et minne fra tiden i Lucca. Jeg har tidligere skrevet om Andrea Bucci som har vunnet en skulpturkonkurranse i Norge. Hans skulptur "Infinity" traff meg, og jeg kjente at ja, den representerer noe av det Lucca oppholdet har vært for meg: Følg drømmen, følg energien. Go fearward. Jeg når kanskje ikke månen, men det kan skje mye rart på veien dit.