Posteitaliane

Jeg har mange ganger humret og ledd når min yngste datter har beskrevet sine møter med offentlige kontorer i forskjellige afrikanske land.

Her kommer min italienske variant:

Da jeg spiste en hyggelig avskjedsmiddag med Kåre og Kristin på mandag, tipset Kåre meg om å sjekke Posteitaliane sine hjemmesider. Det gjorde jeg, og fant ut at jammen har de sin variant av Smartpost. Jeg dro sporenstreks til postkontoret og kjøpte to esker. I går kveld var eskene pakket, og merkelapper fylt ut.

I morges dro jeg til postkontoret, trakk kølapp og ventet. Da det ble min tur, leverte jeg første eske på disken, med utfylt merkelapp. Esken ble veid, og jeg var klar til å levere inn neste. Men - samme informasjon som sto på merkelappen skulle også skrives på selve esken. Det hadde jeg oversett. Jeg gjorde det. Jeg spurte damen om en informasjon jeg ikke forsto, og en mann i køen hjalp til med å forklare. Ferdig med det. Neste spørsmål: Hva inneholdt kartongen? Bare mine egne klær, men jeg har en kartong til med bøker og klær, sa jeg. Jeg klarte å si at jeg skulle reise hjem til Norge, og at jeg bare kunne ta 20 kg med på flyet, derfor måtte jeg sende noe hjem. Smil og nikk, og leting på data, og diskusjoner bak disken.

På et tidspunkt var fire mennesker engasjer i mine pakker. Jeg følte at jeg heftet køen, men ingen lot til å la seg affisere, verken damene bak disken eller menneskene i køen bak meg. Så jeg gjorde en liten pusteøvelse og tok det helt rolig jeg også. Klær syntes å være greitt, men bøker? Hm. Lete, lete, lete. Kanskje vi kan si gaver, foreslo damen. Det er ikke gaver, sa jeg, det er mine egne brukte bøker. Ja, men. Ok, gaver, sa jeg. Det innebar imidlertid at jeg måtte fylle ut tollklareringsskjema med spesifisert innhold og verdi. Jeg trakk oppgitt på skuldrene, og damene bak disken forsto, men sånn var det. Så jeg fylte ut etter beste evne, og signerte tre steder på ting jeg verken leste eller ville ha forstått.

Så ville hun ha personnummeret mitt, jeg skjønte det godt hjulpet av damen i skranken ved siden av. Jeg ga henne sertifikatet, og viste hva som var personnummeret. Det hjalp ikke i hennes datasystem. Hun viste meg sitt identitetskort, men Italia har tydeligvis en annen måte enn Norge for å identifisere sine innbyggere. Jeg spurte om pass ville hjelpe, men nei. Dette ga vi opp.

Så kjørte hun skjemaet jeg hadde fylt ut, gjennom en maskin, stemplet dette pluss merkelappen, ga meg mine kvitteringer, puttet resten i en gjennomsiktig plastpose og limte denne på pakken.

Samme prosess for pakke nummer to.

Jeg sa jeg trengte en kartong til, lik den største som jeg leverte inn. To damer gikk for å lete, kom tilbake med en annen type som jeg forrige gang fikk beskjed om at de ikke hadde. Siden den var litt mindre enn den jeg ønsket, fortsatte de å lete. Uten hell, så jeg tok den esken de hadde. Jeg fortalt at jeg kom tilbake med denne på mandag. Deretter skulle jeg reise hjem til Norge, så det ble den siste. Smil og ciao og arrivederci.

Etter dette var formiddagen gått. På hjemveien kjøpte jeg brød, og til lunch laget jeg bruschetta - med et lite glass vin til.

Jeg er da fortsatt i Italia :-)