Bittelitt Lucca historie

- ikke omfattende - det har jeg en svoger som tar seg av.

Det har bodd mennesker i Lucca siden rundt 1000 f.Kr. Byen ble romersk koloni i 180 f.Kr., og på 1000-tallet var bankvirksomhet og silkeindustri i ferd med å bli grunnpilarene i byens økonomi. Fra 1160 og i ca. 500 år fremover var Lucca en selvstendig republikk. Det var urolige tider, og byen ble okkupert, solgt, pantsatt og overgitt, men klarte å få sin uavhengighet tilbake. Byen forble republikk inntil den i 1815 ble okkupert av Napoleon Bonaparte som ga den i gave til sin søster Elisa Baciocchi. Denne delen av historien finner vi omtalt i innledningen til Leo Tolstoys "Krig og Fred": "Well, Prince, so Genoa and Lucca are now just familyestates of the Bonapartes..." Foran palasset hvor Elisa bodde er det anlagt en stor plass, Piazza Napoleone. Luccheserne liker ikke navnet, så plassen kalles på folkemunne "Piazza Grande".

Palazzo Ducale som var Elisa Baciocchis hjem.

Det var i sin tid en lov i Lucca som forbød innbyggerne å vise frem sin rikdom, så bak ganske anonyme fasader, som her i Palazzo Ducale, finnes luksuriøse hjem med stor kunst og gedigne utsmykninger.

Etter Napoleons fall ble byen hertugdømme under huset Bourbon. Først i 1847 ble byen en del av Toscana, og senere en del av den italienske stat.

Banka del Monte di Lucca 
- verdens nest eldste
 bank som fortsatt er i operativ virksomhet.

Lucca er i dag blant Toscnas rikeste byer med en høy kunstnerisk arv og høy levestandard. Bankvirksomheten lever fortsatt, men silkeproduksjonen er det slutt på. Så hva produserer man i dag? Toilettpapir bl.a.

Monday Morning

- og en ny uke er i gang. Fredag tok vi farvel med tre klassekamerater, i dag fikk vi fire nye. Dagens første oppgave var å snakke sammen to og to om hva vi hadde gjort i helgen. Noen hadde vært i Firenze, noen hadde dratt opp i fjellene, noen hadde vært på kjøretur i området, og noen hadde vært ved havet.

Og jeg, hva gjorde jeg? Lite og ingenting, men det var deilig. Jeg var sliten etter uken, og hadde behov for å ta det med ro. Både lørdag og søndag ruslet jeg rundt i gatene noen timer. Jeg handlet i små, lokale butikker, ost og vin her, brød der, grønnsaker et annet sted - det er så sjarmerende, og det lukter så godt!

Søndag skinte solen, så jeg tok med fotoapparat og ruslet en tur på muren og i botanisk hage, og igjen i gatene. Her er noen av inntrykkene:

Idyll like utenfor botanisk hage

Det er strengt forbudt å mate duene i byen, man kan bli ilagt bøter.

 Mat må de imidlertid finne et sted, for her er mange av dem.

Drikkefontene i botanisk hage

Springvannet kan ikke drikkes. De fleste, også jeg, kjøper flaskevann,

men rundt omkring i byen finnes det fontener hvor vannet er drikkbart.

Klestørk på en søndag

- et helt vanlig syn i Lucca

Maria med barnet

på et helt alminnelig gatehjørne

Jeg hadde lånt to italienske filmer på skolen for helgen, jeg har nemlig en fiks liten TV i leiligheten med innebygget DVD spiller - som det viste seg at jeg mangler teknisk innsikt nok til å få til å fungere. Så det ble film i sofakroken med pcen i fanget - Sophia Loren og Marcello Mastroianni. God, gammel film, godt spill, men vanskelig å få tak i dialogen.

En fin helg i Lucca for en som bor her for en periode, ikke bare er her som turist.

Matlaging på italiensk

I går arrangerte Kristin og Kåre vinsmaking på en lokal vingård, og deretter matlaging i Villa Baldaccini  for noen av sine gjester i Lucca. Vi var ni voksne og seks barn som hadde et storartet møte med det ekte Italia.

Det produseres stort sett rødvin i Toscana, men på den lille gården vi besøkte, lager de god hvitvin. På grunn av elven langs eiendommen, får de varme dager og veldig kalde netter - noe som er viktig for druer som skal benyttes i hvitvinsproduksjon. Vi smakte på flere hvitviner, og en rød, og fikk historien bak hver av vinene fra en sjarmerende og kunnskapsrik eierinne. Godt brød av forskjellig slag fulgt vinene. Det la ingen demper på stemningen at det regnet.

I villaen ble vi tatt imot av verten med et glass musserende vin og bruchetta i partyteltet ved svømmebassenget. Vi voksne holdt oss på land, men ungdommen stupte i vannet. En flott eiendom med masse oliventrær hvor jeg i november skal være med på innhøsting av oliven og produksjon av olivenolje. Deretter var det samling på kjøkkenet hvor verten og hans svigerfar skulle lære oss å tilberede et tradisjonelt italiensk måltid. Og hva starter man med da?

Pasta, naturligvis: 1 kg mel, litt salt, ett egg per person - så knar man, og knar, og knar - vi tok hver vår tørn, store som små.

Samtidig kokte svigerfar kyllingbryst som skulle i forretten, og forberedte svinesteken. Det duftet nydelig av rosmarin og salvie, frisk naturligvis. Vi er i Italia.

Så skal deigen hvile en stund - deretter skal den gjennom pastamaskinen syv ganger for vanlig pasta, og enda noen ganger til for tortillini, som vi også laget.

Mens deigen hvilte, laget vi fyll til tortelliniene av spinat og racottaost. Da pastaen var tynn nok, skulle fyllet fordeles, og tortilliniene stikkes ut med et, for meg, ukjent kjøkkenredskap.

Og vips har vi laget denne retten:

Her forberedes desserten - Tiramisu - som skal stå nokså lenge før den serveres. Men da blir den også nyyydelig.

Og så forretten da - lekker og kjempegod! Den sier jeg ikke mer om, for den skal nok noen få smake en dag.

I tillegg til rettene som er nevnt her, laget vi, og spiste, vanlig pasta med nydelig pesto og oksestek innstekt med rosmarin og salvie og servert med oljebakte poteter. Det var så godt!

For det hele ble avsluttet med et nydelig bordsete hvor verten og svigerfar serverte oss den ene deilige, selvlagede (med god hjelp, riktignok) retten etter den andre. Selvfølgelig akkompagnert av god vin.

Det la ingen demper på stemningen at det både regnet og tordnet.

Et skritt hit, og et skritt dit

- og plutselig finner man en liten perle.

I dag har jeg lokalisert et palass som jeg tenker å besøke på søndag, og som du nok vil få høre om. På veien hjemover slentret jeg gjennom smågatene - og plutselig sto jeg utenfor en åpen dør med et rødt forheng innenfor. '"Opera Puccini" sto det på skiltet - og "gratis inngang". Så jeg gikk opp to trappetrinn, og befant meg i et lite museum over Puccini og hans verk. På veggene hang originaltegninger til kostymer til tidlige oppføringer av hans operaer, og over disk ble det solgt cder og bøker og andre Puccini effekter. Fra en liten bakhage hørtes nydelig musikk, og jeg ble stående å lytte. Damen bak disken skjønte at dette like jeg, og viste meg ut til en liten filmsal med åtte sitteplasser. Her ble det vist scener fra filmatiserte Puccini operaer. Og der ble jeg sittende en god stund - helt alene - og høre og se vakre og tragiske scener fra "Madam Butterfly" og "La Bohème". Så mye kjærlighet og så mye tragedie... Hit skal jeg nok tilbake.

Det hastet ikke med å komme hjem, og siden jeg fortsatt var i nytehumør, kjøpte jeg en gelato - italiensk is som skal være verdens beste. God var den i hvert fall. Og mens jeg gikk og slikket på den og ikke tenkte på noe som helst, fanget blikket mitt en plakat som annonserte en utstilling med tittel "Fra Zambia til Toscana". Utenfor døren sto en stor giraff, og jeg måtte naturligvis inn. Bildene på veggene var fargerike, noe non-figurativt, men også bilder av dyrene i Afrika. Kunstneren, en dame, var der alene, og vi kom fort i prat - både om Zambia og Toscana. Hun deler sitt liv mellom de to stedene, og hun fikk selvfølgelig min historie om hvorfor jeg reagerte på plakaten. Hun hadde et levende kroppsspråk, og det var interessant å registrere endringen i dette når vi snakket om Lucca, hun senket stemmen og snakket langsommere.

Vi var enige om at det er sånn Lucca påvirker oss, vi senker tempoet og er mer tilstede.

En uke

har jeg vært her - og det virker som alltid. I går filosoferte jeg over hva det er som gjør at jeg føler en sånn ro her, og finner meg så godt til rette. Et svar som kom opp er fravær av støy. Både for ører og øyne. Her er selvfølgelig lyder, til tider høylydte, det foregår mye renovasjonsarbeid i byen. Trafikk er her også i de smale gatene, selv om turistbrosjyren omtaler byen innenfor muren som bilfri. Biler, syklister og fotgjengere kjemper om plassen, og her er trangt, men det går rolig for seg. Ingen biler som tuter, ingen sykkelklokker som kimer. Folk snakker i mobiltelefon, men det høres liksom ikke. Grupper med turistene påtreffes overalt, men heller ikke de gjør mye vesen av seg. På piazzaen utenfor vinduene mine hører jeg folk som snakker hele dagen. Likevel - fravær av støy. Kanskje er noe av grunnen at det ikke strømmer musikk eller radiostemmer ut fra alle butikker og vinduer, det gjør det behagelig å få forbi utenfor, og det gjør det behagelig å handle innenfor . Her finnes heller ingen store reklameskilt som forstyrrer blikket. Ingen McDonald's. Ingen Burger King.

Når byen heller ikke har noe natteliv å snakke om, er det heller ingen natternaglere som lager bråk og forstyrret nattesøvnen.

Det gjør Lucca til et godt sted å være.

Lykken er

en arbeidsbok i italiensk grammatikk! I hvert fall for meg. I hvert fall i dag. Med oppgaver - og viktigst -  fasitsvar.

Koinè vil lære oss å snakke italiensk. Vi har ingen lærebøker, heller ingen grammatikk. Til hver økt får vi utdelt en oppgave, og så går vi i gang. Vi fikk ny lærer i går - Luca fra Lucca - og han snakker med hele seg, fra tær til isse, og han snakker i italiensk tempo, som oppleves som veldig fort. Det er sånn vi vil møte det i verden utenfor skolen, sier han, og det er det vi skal trene på å beherske. Engelsk er tabu - også for oss. Så det blir ganske mye knoting og prøving og feiling. Det er ikke lett å konversere når du ikke har ordforråd og ikke kan grammatikk.

I hele går ettermiddag og kveld var jeg flittig student og satt over bøkene. Jeg har en italiensk grammatikk og en bok over alle italienske verb bøyet i alle tider og alle personer - pluss en tykk og god ordbok italiensk/norsk - norsk/italiensk. Hjemmeleksen var 10 setninger som først skulle leses og forstås. Deretter skulle jeg formulere et spørsmål knyttet til hver setning. Det høres kanskje ikke mye ut, men når jeg må slå opp annethvert ord, og når verbene er bøyet slik at jeg ikke finner infinitivsformen, og derfor heller ikke kan slå ordet opp i ordboken, er det strevsomt og tar tid.

I klassen i dag gikk vi gjennom dette, men det er vanskelig å vite hva jeg har gjort riktig, og hva jeg har gjort feil. Her må det trening til - det nytter ikke bare å lese reglene. Luca avfeiet mitt spørsmål om arbeidsbok, det viktige er å snakke. Jeg har aldri tenkt over alle de småordene vi benytter for å få språket til å henge sammen. Dessuten - hånden i været hvis du uten å tenke deg om kan si hva et intransitivt verb er.

Så - tenk deg gleden da jeg fant en bokhandel hvor de hadde akkurat det jeg var på jakt etter! I tillegg hadde de engelske pocketbøker, så nå er biblioteket utvidet.

Blyant med viskelær måtte jeg naturligvis også ha. Det måtte jeg til Tabaccien for å få.

An apple a day

- eller i hvert fall frukt hver dag. På markedet som ligger like ved skolen, er det et stor utvalg i frukt og grønnsaker. Det er en fornøyelse å gå omkring og se på all sunnheten man har å velge mellom. I en stor plass i midten står frukten og grønnsakene. I små lokaler rundt plassen ligger forskjellige butikker som selger kjøtt, fisk, kylling - bare en varesort i hver butikk - og en liten butikk for olje, pasta, ost etc. Her finnes også en liten cafe.

 

En god måte å lære på, er å bruke så mange sanser som mulig. Så jeg ser på varene, lukter og tar inn atmosfæren. Og så velger jeg dagens frukt. I kassen spør jeg damen - på italiensk - hva denne frukten heter. Hun kjenner meg igjen, smiler og svarer. I dag var det una mela - et eple - stort og rødt og veldig godt. Og jeg har fått et nytt ord i mitt italienske vokabular. Va bene! - det er bra.