Lykken er

en arbeidsbok i italiensk grammatikk! I hvert fall for meg. I hvert fall i dag. Med oppgaver - og viktigst -  fasitsvar.

Koinè vil lære oss å snakke italiensk. Vi har ingen lærebøker, heller ingen grammatikk. Til hver økt får vi utdelt en oppgave, og så går vi i gang. Vi fikk ny lærer i går - Luca fra Lucca - og han snakker med hele seg, fra tær til isse, og han snakker i italiensk tempo, som oppleves som veldig fort. Det er sånn vi vil møte det i verden utenfor skolen, sier han, og det er det vi skal trene på å beherske. Engelsk er tabu - også for oss. Så det blir ganske mye knoting og prøving og feiling. Det er ikke lett å konversere når du ikke har ordforråd og ikke kan grammatikk.

I hele går ettermiddag og kveld var jeg flittig student og satt over bøkene. Jeg har en italiensk grammatikk og en bok over alle italienske verb bøyet i alle tider og alle personer - pluss en tykk og god ordbok italiensk/norsk - norsk/italiensk. Hjemmeleksen var 10 setninger som først skulle leses og forstås. Deretter skulle jeg formulere et spørsmål knyttet til hver setning. Det høres kanskje ikke mye ut, men når jeg må slå opp annethvert ord, og når verbene er bøyet slik at jeg ikke finner infinitivsformen, og derfor heller ikke kan slå ordet opp i ordboken, er det strevsomt og tar tid.

I klassen i dag gikk vi gjennom dette, men det er vanskelig å vite hva jeg har gjort riktig, og hva jeg har gjort feil. Her må det trening til - det nytter ikke bare å lese reglene. Luca avfeiet mitt spørsmål om arbeidsbok, det viktige er å snakke. Jeg har aldri tenkt over alle de småordene vi benytter for å få språket til å henge sammen. Dessuten - hånden i været hvis du uten å tenke deg om kan si hva et intransitivt verb er.

Så - tenk deg gleden da jeg fant en bokhandel hvor de hadde akkurat det jeg var på jakt etter! I tillegg hadde de engelske pocketbøker, så nå er biblioteket utvidet.

Blyant med viskelær måtte jeg naturligvis også ha. Det måtte jeg til Tabaccien for å få.