Et skritt hit, og et skritt dit

- og plutselig finner man en liten perle.

I dag har jeg lokalisert et palass som jeg tenker å besøke på søndag, og som du nok vil få høre om. På veien hjemover slentret jeg gjennom smågatene - og plutselig sto jeg utenfor en åpen dør med et rødt forheng innenfor. '"Opera Puccini" sto det på skiltet - og "gratis inngang". Så jeg gikk opp to trappetrinn, og befant meg i et lite museum over Puccini og hans verk. På veggene hang originaltegninger til kostymer til tidlige oppføringer av hans operaer, og over disk ble det solgt cder og bøker og andre Puccini effekter. Fra en liten bakhage hørtes nydelig musikk, og jeg ble stående å lytte. Damen bak disken skjønte at dette like jeg, og viste meg ut til en liten filmsal med åtte sitteplasser. Her ble det vist scener fra filmatiserte Puccini operaer. Og der ble jeg sittende en god stund - helt alene - og høre og se vakre og tragiske scener fra "Madam Butterfly" og "La Bohème". Så mye kjærlighet og så mye tragedie... Hit skal jeg nok tilbake.

Det hastet ikke med å komme hjem, og siden jeg fortsatt var i nytehumør, kjøpte jeg en gelato - italiensk is som skal være verdens beste. God var den i hvert fall. Og mens jeg gikk og slikket på den og ikke tenkte på noe som helst, fanget blikket mitt en plakat som annonserte en utstilling med tittel "Fra Zambia til Toscana". Utenfor døren sto en stor giraff, og jeg måtte naturligvis inn. Bildene på veggene var fargerike, noe non-figurativt, men også bilder av dyrene i Afrika. Kunstneren, en dame, var der alene, og vi kom fort i prat - både om Zambia og Toscana. Hun deler sitt liv mellom de to stedene, og hun fikk selvfølgelig min historie om hvorfor jeg reagerte på plakaten. Hun hadde et levende kroppsspråk, og det var interessant å registrere endringen i dette når vi snakket om Lucca, hun senket stemmen og snakket langsommere.

Vi var enige om at det er sånn Lucca påvirker oss, vi senker tempoet og er mer tilstede.