When in Rome...

Jeg legger vekt på å ikke se ut som, eller oppføre meg som, en superturist når jeg er her. Jeg går ikke i shorts og med ryggsekk. Jeg går heller ikke med kameraet rundt halsen eller kartet i hånden. Jeg har en skulderveske som er stor nok til også å romme kameraet, som jeg bare tar opp når jeg vil ta et bilde. Hvis jeg trenger å kikke på kartet, finner jeg et rolig sted, sjekker det jeg trenger å sjekket, og putter kartet i vesken igjen. Jeg kler meg heller ikke så lett som jeg ville gjort i samme temperatur hjemme.

Så jeg tar det som et komplement når italienere, til og med på Roma Termini, henvender seg til meg for å spørre om ett eller annet. Ofte forstår jeg ikke hva de sier. Men jeg ser ut som jeg lytter, så ser jeg litt lei meg ut og sier på mitt beste italiensk: "Mi dispiace, ma non lo so" - "Jeg beklager, men det vet jeg ikke". Det er noen setninger som er veldig anvendelige.

Men en ting avslører meg, har jeg oppdaget - skoene. Det finnes ikke en donna italiana som går omkring i Birkenstock- eller Ecco sandaler, selv om begge deler selges her. Mine føtter, som er vant til spisse, høyhælte sko fra jeg var 13 - 14 år, har for lengst satt en stopper for det. Sko skal være behagelige. Heldigvis er ballerina sko in i år, så i dag har jeg trålet sko butikker, jeg vet ikke hvor mange par jeg har prøvet.

Resultatet: tre par ballerina sko i hanskemykt skinn :