Il Desco

kan vel best oversettes med "Dekket bord", tror jeg. I Real Collegio, like ved her jeg bor, avløser den ene store messen den andre. Ikke før var Comics & Games over, så sto en messe for ekteskap og bryllup på tapetet. Den holdt jeg meg unna.

Men fredag åpnet Il Desco som er en matmesse og enda mye mer: Kunstutstillinger, underholdning, og informasjon. Målet er "sapore e sapere" - smake og få kunnskap om - lokale produkter fra lokale produsenter i Lucca området. Messen går over fire helger - så her har jeg nok ikke vært for siste gang.

Den nye vinen er produsert, den aller mest jomfruelige olivenoljen er til salgs i tillegg til skinker og pølser i alle varianter. Pluss oster, marmelade, kaker, brød, grønnsaker og  enda mer. Ca 50 velfylte stands som den du ser på bildet. Bak disken står produsentene selv, og smilende og blide frembyr de smaksprøver av sine spesialiteter. Det smakes (sapore), kommenteres - og handles.

Grethe og jeg tok turen på lørdag, og smakte oss gjennom alt som var, med hovedvekt på vin tror jeg vi må si. Et ukjent produkt for oss var en slags lompe av kastanjemel stekt i kastanjeblader mellom varme stener. Ingen favoritt. Da vi kom tilbake søndag for mer av det samme, hadde vi fått venner bak disken som kjente oss igjen. Språkmessig var det meget nyttig. Nå kan jeg si på nesten perfekt italiensk: "Posso assaggiare anch'io?" - kan jeg også få smake?

Agriturismo - gårdsturisme - er en populær ferieform, særlig for barnefamilier. Da min døtre var små dro vi på bondegårdsferie til Danmark. Flere av produsentene på Il Desco driver denne form for turisme - så her kommer link til hjemmesiden til  en av dem: Al podere di Rosa - på godset til Rosa. Rosa kjente oss igjen fra olivenoljepressingen forrige uke. Verden er ikke så stor i Lucca.

Begge dagene fikk vi med oss underholdning - både musikk og ballett. Lørdag ettermiddag møtte vi opp til den tiden som var oppgitt i programmet. Vi var tidlig ute, og sikret oss plass på første rad. Og der satt vi en time før noe skjedde. Vi tror det forholder seg slik at det var prominente gjester blant publikum, og for at de skulle få anledning til å besøke messen, utsatte man bare konserten - 15 min. ble det sagt, men det gikk en time. Jeg har inntrykk av man finner litt av den samme mentaliteten i Italia som i f.eks. Afrika - ting skjer når det skjer.

Men da det først skjedde, fikk vi oppleve en energibombe av de sjeldne. Carlo Monni var naturlig nok ukjent for oss, og ikke skjønte vi verken hva han sa eller sang. Men salen var fullsatt med pene mennesker som humret og lo og klappet - og da gjorde vi det samme. Ved hjelp av Google fant vi ut at han er en kjent sanger, lyriker og filmskuespiller, og på YouTube kan du både se og høre ham: Carlo Monni in action. Innimellom plukket han opp trombonen og spilte noen toner.

Etterpå var det ballet av skjønne unge jenter som danset Igor Stravinskijs Le sascre du printemps. En vakker liten forestillijg.